“Catch them being good!”

"Så bra at du satte skoene dine i skapet, Per!" Kunsten er å fange barn når de gjør noe bra. Å fange betyr i denne sammenheng å ta dem på fersk gjerning, i å gjøre riktige ting! Positive og riktig handlinger bør påpekes, som for eksempel: "Jeg ser du jobber med matteoppgavene, så bra!"

Vis barna at du ser dem og setter pris på det de gjør. Ros og positive tilbakmeldinger gjør at de får tro på seg selv. Alle barn liker å få ros, og har en tedens til å søke mer. Vi gir i de fleste tilfleller for lite ros, sjeldent for mye.

Enten det er til barna våre, kollegaene våre, venner eller kjærsten, så kan det neppe bli for mye ros. Ikke vær redd for å rose. Ros har ingen kjente bivirkninger!

Slutt på kjeftinga!

Unngå den klassiske foreldrefellen - disse kjørereglende funker mye bedre. Grip fatt i det positive barna gjør og stopp den evige kjeftinga. Her er 12 effektive kjøreregler for positiv barneoppdragelse. Rådene er gjengitt fra boken Foreldrelappen. 

12 positive foreldreråd 

1. Gi barnet mye ros, også for dagligdagse ting. Gi alltid minst fem ganger så mange positive som korrigerende tilbakemeldinger.
2. Gi korrigerende tilbakemeldinger rettet mot den negative atferden, ikke mot barnet. Gi konsekvenser på en rolig, kontrollert måte.
3. Behold roen når barnet gjør uønskede handlinger for å få oppmerksomhet. I mange tilfeller er ingen reaksjon den beste reaksjon.
4. Sett av nok tid til dagligdagse gjøremål sammen med barnet.
5. Følg opp beskjeder og regler konsekvent, ikke gi etter for å unngå bråk.
6. Innfør gode rutiner. Det forebygger problemer.
7. Ansvarliggjør barnet ditt. La barnet få ansvar for enkle oppgaver.
8. Prøv alltid å avslutte dagen på en hyggelig måte.
9. Stimuler barnet til læring. Barn lærer hele tida, og gjennom stimulering kan du påvirke hva og hvor mye barnet lærer.
10. Lek og le med barnet ditt, men le aldri av barnet.
11. Gi barnet gode forklaringer.
12. Vær et forbilde. Barn gjør som du gjør, og ikke som du sier.

Artikkelen i sin helhet kan leses på: http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article660541.ece

Når barn må korrigeres!

Korriger barnet på måter som virker!

Hvordan korrigerende tilbakemeldinger gis til et barn, er avgjørende for om de vil ha en ønsket effekt eller ikke. Hvis de korrigerende tilbakemeldingene ikke fungerer slik at barnet faktisk endrer sin atferd, har de ingen funksjon, utover å bidra til å skape en lite hyggelig stemning. Det finnes med andre ord smarte og mindre smarte måter å formidle korrigerende tilbakemeldinger på.

Et ufravikelig prinsipp når det gjelder korrigerende tilbakemeldinger, er at de bør rettes mot den atferden en ønsker å endre, ikke være generell kritikk av barnet. Tilbakemeldingene må med andre ord siktes inn mot den negative atferden, ikke mot barnet. Dersom et barn har rotet ut alle bøkene i bokhylla i stua, kan en tilbakemelding som retter seg den gale handlingen være: ”Det er dumt å rote ut alle bøkene fordi de kan bli ødelagte. Det får du ikke lov til.”

En tilbakemelding som går på barnet, og som ikke bør gis, kan være: ”Du er dum som roter ut og ødelegger bøkene!” Kommentarer som formidler at barnet er dumt, slemt, udugelig og lignende bør aldri gis.

Et annet viktig moment i forbindelse med korrigerende tilbakemeldinger er at de bør formidles på en rolig og kontrollert måte. Uansett hva barnet har gjort eller hvor sint barnet er, bør den voksne beholde roen. Korrigerende tilbakemeldinger bør i størst mulig grad gis uten at en som voksen hever stemmen vesentlig. Tilbakemeldingene bør gis med et informativt tonefall, tilpasset barnet språkforståelse.

Høylytt skriking og utskjelling er normalt lite hensiktsmessige måter å formidle tilbakemeldinger på. Høy stemmebruk har flere negative sider. Barn som ofte blir utsatt for høy stemmebruk og kjefting, blir i stor grad vant til det. En voksen som bruker høy stemme som sitt første valg når korrigerende tilbakemeldinger til barnet er nødvendig, har ikke høy stemme som ”noe ekstra på lager” i en kritisk situasjon. La oss tenke oss at et barn slår løs på et annet barn uten å vise mine til å gi seg. Den voksne roper: ”STOPP!” Et barn som ikke er vant til høy stemmebruk, vil skvette til og skjønne at ”nå er det alvor”.

Korrigerende tilbakemeldinger bør også ofte etterfølges av eller inneholde forslag til alternativer for barnet. I mange tilfeller er det ikke nok at barnet blir fortalt hva det ikke skal gjøre, det bør også bli fortalt hva det kan eller skal gjøre. Dette bør alltid gjøres i situasjoner der barnet er usikker på hva det kan gjøre. Om ei lita jente for eksempel ”surrer” rundt i huset uten å ha noe å finne på, og til slutt starter med noe hun ikke får lov til, bør den voksne i tillegg til å fortelle henne at det ikke er lov, også komme med ett eller flere alternative forslag til ting hun faktisk kan finne på.

Korrigerende tilbakemeldinger bør helst gis mens den uønskede handlingen pågår, eventuelt umiddelbart etterpå. Dette er spesielt viktig for små barn med begrenset språkforståelse. Om en liten gutt får en korrigerende tilbakemelding lenge etter at han har gjort noe galt, vil han ofte ikke forbinde tilbakemeldingen med den handlingen den er ment rettet mot. Når det gjelder eldre barn som de voksne ikke er sammen med hele tiden, vil en selvfølgelig i mange tilfeller måtte ta opp ting barnet har gjort i etterkant.

Korrigerende tilbakemeldinger bør opphøre etter at barnet har sluttet med den handlingen tilbakemeldingene var rettet mot. Om korreksjonene ikke opphører etter at barnet har sluttet med handlingen, blir de bare oppfattet som kjefting og masing, uten å være informative eller ha noen læringsmessig effekt.

Mulig at barn lærer av å få påpekt sine feil, men læring gjennom å få påpekt suksesser er bedre og mer effektivt. Barn lærer trolig mye mer av sine suksesser enn av sine feil. 

Still krav til barna!

For at et barn skal utvikle seg i ønsket retning over tid, må kravene som stilles til barnet, økes. Grunnlaget for at barnet skal ha en positiv utvikling, er knyttet til at våre forventninger til barnets prestasjoner gradvis heves. Kravene til hvilke handlinger en gir ros for, må endre seg etter hvert som barnet utvikler seg og blir flinkere. Handlinger fra en ettåring som imponerer oss, vil ikke være like imponerende om de blir utført av en toåring, mens toåringens handlinger må utvikles innen barnet blir treåring, og så videre. Om barnets nærpersoner lykkes i å stille gradvis høyere krav til barnets prestasjoner, og også i å formilde positive tilbakemeldinger overfor disse handlingene, vil barnets handlinger enklere utvikle seg til å bli mer avanserte.

Hvordan stille krav?

Ordet krav blir ofte forbundet med noe negativt. Måten man stiller krav på kan i mange tilfeller avgjøre hvordan det oppleves av den som utsettes for det. Når man stiller krav er det smart å unngå å legge forventningene for høyt til å begynne med. Det er langt bedre å lykkes med en liten endring enn å mislykkes med en stor endring! Når man stiller krav er det spesielt viktig at voksne ikke krever mer enn det er realistisk at barnet kan greie. Kreves det for mye, vil barnet kanskje mislykkes. Setter de et relativt enkelt krav, oppnår barnet raskt suksess, foreldrene blir fornøyde og barnet blir motivert for nye “rimelige” krav. Å ta mange små steg kan med andre ord være lurere enn å prøve seg på ett stort! 

Mer kan leses på: http://blogg.kompetanseformidling.net/

Voksne lærer barn å ljuge!

 

De aller fleste barn ljuger en gang i blant. Løgnene kan være av forskjellig karakter, fra ”små hvite løgner”, til løgn om alvorlige ting. Det er ikke uvanlig at barn bevisst unnlater å fortelle om ting som har skjedd. Når barna er små, kan det være vanskelig å skille mellom hva som er løgn, og hva som er fantasi eller skrøner. Når de blir større, vil dette bli enklere. Når større barn ljuger, er det ofte fordi de har lært at foreldrene ikke takler det de forteller på en hensiktsmessig måte.

Når en har mistanke om at et barn ljuger, er det viktig at en ikke overreagerer, men forholder seg rolig og prøver å få klarhet i hva som er sant og i hva som ikke er sant. Beskyldninger og lange «avhør» kan ofte ha en uønsket effekt, nemlig at barnet vil unnlate å fortelle de voksne om episoder eller hendelser som har skjedd.

Foreldre som oppdager at barnet ikke snakker sant, må presisere at de ønsker at barnet skal si sannheten. Fortell barnet at det viktigste er at det forteller hva som er sant, og at dere ikke skal bli sinte når det forteller sannheten. Hvis barnet da forteller sannheten, er det selvfølgelig avgjørende at foreldrene holder ord og ikke blir sinte. Om barnet forteller om noe alvorlig det har gjort, bør de voksne rose barnet for å være ærlig, men selvfølgelig også snakke om episoden på en ordentlig måte, med det for øyet at barnet ikke skal gjenta det gale.

En autoritær foreldrestil kan fremme løgn.

Hvis barnet allikevel ikke forteller sannheten, er det viktig at foreldrene prøver å undersøke hva som er sant. Hvis de vet helt sikkert at barnet forteller en løgn, bør de konfrontere barnet med dette. Det er lite hensiktsmessig å spille et spill der en venter på at barnet skal innrømme å ha snakket usant. Vanligvis er det best å fortelle barnet klart at en vet hva som er sant, og ikke gå inn på noen diskusjon.

Det beste en kan gjøre hvis et barn ljuger mye, er å lære det at ærlighet varer lengst − i den forstand at alt blir enklere når en forteller sannheten. Uttrykket kan imidlertid lett bli en klisjé om en ikke selv er bevisst på å støtte opp under ærlighet. Hvis et barn kommer og forteller at det har gjort noe galt, og foreldrene svarer med å skjelle ut barnet, er leksen lett lært: Det har ingen hensikt å være ærlig – det lønner seg å holde tilbake informasjon eller ljuge.

Et barn som er ærlig og forteller sannheten, bør alltid få positive tilbakemeldinger for det. Dette må også gjelde i situasjoner hvor barnet forteller om noe galt det har gjort. Det er viktig at foreldre er i stand til å skille mellom hvordan de håndterer det at barnet snakker sant, og hvordan de reagerer på den hendelsen barnet forteller om. En kan anerkjenne at barnet snakket sant, samtidig som en på en konstruktiv måte konfronterer barnet med det gale det eventuelt har gjort. Foreldre bør alltid forsøke å være de trygge personene som barna velger å komme til når noe har skjedd.

Lær barn at det ikke lønner seg å ljuge!

Masing virker ofte mot sin hensikt!!

I løpet av en vanlig dag gir foreldre normalt veldig mange beskjeder til sine barn. Beskjeder gis både om ting en vil at barna ikke skal gjøre, og om ting de skal gjøre. Beskjedene gis ofte uavhengig av om foreldrene har tenkt å følge opp beskjedene, og sikre at barna gjør det de har blitt bedt om å gjøre. Når mange beskjeder blir gitt uten at de blir fulgt opp, fortoner det seg som masing. Masing medfører ofte at barna blir vant til at en rekke beskjeder blir gitt, uten at det egentlig er nødvendig å følge dem opp. Masingen bidrar også til at det blir en lite hyggelig stemning i familien.

Hvis barn er vant til at voksne ikke krever at de gjør det de har fått beskjed om, kan en heller ikke forvente at barnet skal gjøre det. Spesielt uforutsigbart blir det for barn om foreldrene noen ganger gir mange beskjeder uten å forvisse seg om at barnet følger dem, mens de andre ganger blir sinte og kjefter om barnet ikke raskt følger beskjedene.

Erik på fem år leker, men får beskjed om å komme og sette seg ved bordet for å spise. Han kommer allikevel ikke. Foreldrene gjentar gang på gang at Erik skal komme og spise. Han kommer fortsatt ikke. Etter en god stund blir moren kjempesint og bærer barnet til stolen sin ved bordet.

Denne håndteringen av situasjonen medfører flere negative ting: For det første gråter Erik, og de voksne er sinte, det er med andre ord et dårlig utgangspunkt for et hyggelig måltid. For det andre har Erik blitt usikker på hvordan han skal tolke foreldrenes beskjeder. De ga først beskjeden mange ganger uten at Erik måtte komme (han fikk fortsatt holde på med leken). Til slutt ble de kjempesinte, uten at han kan skjønne hvorfor de ble så sinte på akkurat det tidspunktet

Barn lærer av sine foreldre. Hvis det er et problem at barn ikke følger beskjeder må de voksne selv endre sin måte å samhandle med barn på. Gjennom at foreldrene endrer seg og konsekvent følger opp det de sier, lærer barna at beskjeder må følges, og begynner lettere å gjøre som de blir bedt om.

En smartere måte å håndtere situasjonen ovenfor ville vært:

Foreldrene sier at Erik skal komme og spise. Etter ett minutt går moren bort til ham, ser på ham og sier med rolig stemme: «Nå skal du sette deg ved bordet.» Om Erik ikke umiddelbart går for å sette seg, tar moren ham med seg på en rolig måte og følger ham til bordet. Så fort Erik har satt seg og ikke protesterer, får han ros for at han sitter fint ved bordet..

Konklusjonen er at om en greier å gi færre beskjeder, og samtidig følge opp, slik at barna alltid utfører det de har blitt bedt om, lærer de fort at de må gjøre det den voksne sier. Om et barn har lært å følge beskjeder på en god måte, medfører det at en slipper å mase på barnet, og stemningen i familien blir bedre.

http://blogg.kompetanseformidling.net/

Sinte barn får det ofte som de vil!

Barns sinne kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Noen barn hyler og skriker, andre kaster ting, slår eller biter. Uavhengig av årsaken til at barn blir sinte, er det viktig at voksenpersonene lærer barnet hensiktsmessige måter å gi uttrykk for sine følelser på. Selv om et barn føler seg urettferdig behandlet, kan det ikke slå et annet barn. Barn bør heller ikke hyle fordi det ikke får det som det vil.

Hvis et barn er ofte sint, bør vi se på både hva som skjer før barnet blir sint, og hva som skjer i etterkant av sinneutbruddet. Det som skjer i forkant av sinneutbruddet, kan vi kalle en utløsende faktor for barnets sinne. Ofte er dette noe åpenbart, som at barnet ikke fikk viljen sin, eller at noen gjorde noe mot barnet. I andre sammenhenger kan det være vanskelig å se hva som var utløsende for sinneutbruddet. Ofte vil en imidlertid oppdage at barnet lettere blir irritert i spesielle situasjoner, som når det er trøtt eller det er lenge siden det har spist. For å redusere et barns frustrasjon og irritasjon, kan det være lurt å skaffe seg en oversikt over om det er i spesielle situasjoner eller på spesielle tidspunkter barnet oftest blir sint. Hvis det viser seg å være et mønster, kan en prøve å endre på det som gjør at barnet blir sint.

Ulike ting voksne gjør for å stoppe barnet fra å være sint, kan i mange tilfeller medføre at barnet oftere blir sint. Barn bør for eksempel aldri oppnå positive ting gjennom å bli sinte. Når barn blir sinte, bør voksne i de fleste situasjoner opptre rolig, og på en behersket måte fortelle barnet at det må bli rolig. Ikke start diskusjoner med barnet før det har roet seg. Rolige, men bestemte foreldre har normalt mindre sinte barn, mens uforutsigbare (og kanskje opphissede) foreldre ofte utløser flere sinneutbrudd fra barna.

De fleste foreldre har opplevd at barn kan hyle og skrike når de ikke får det som de vil. Noen barn gjør dette en gang iblant, andre så ofte at det oppfattes som et stort problem. Når barnet hyler fordi det ikke får viljen sin, er det viktig at en ikke lar barnet få gjennomslag fordi det hyler. Da lærer barnet raskt at det gjennom å hyle får viljen sin.

Det som ofte er lurest å gjøre når barnet hyler i slike situasjoner, er å overse hylingen, eventuelt på en mild, men bestemt måte lede barnet bort fra situasjonen. En kan også si til barnet at ”vi kan snakke sammen når du har roet deg ned”. Det er sjeldent lurt å kjefte på et vrælende barn, det fører i de fleste tilfeller til at situasjonen trappes ytterligere opp. Vent heller til barnet er rolig, og gi det så en hyggelig tilbakemelding (”fint at du er rolig nå!”). Da lærer barnet at det ikke oppnådde noe med å hyle, men at det fikk en hyggelig kommentar når det var rolig.

I andre situasjoner må en gå direkte inn å stoppe barnet. Hvis barnet for eksempel slår et annet barn bør det stoppes med en gang, og få en klar beskjed om at det er uakseptabelt. Barnet vil ofte begynne å diskutere i slike situasjoner (”han gjorde noe først” eller "det var ikke jeg som begynte"). I slike situasjoner bør en ikke gå inn på noen diskusjon. Barn skal ikke slå andre, og det er ikke noe å diskutere!

Kjefting virker ikke!

Ideen om at barn lærer av å få kjeft er trolig feil. Hvis det stemte, ville barn som får mye kjeft oppført seg mye bedre enn barn som får lite kjeft. Dette er neppe virkeligheten.

Barn bør imidlertid bli korrigert og få tilbakemeldinger når de gjør uønskede ting.  Disse korrigeringene og tilbakemeldingene bør imidlertid bli gitt på en rolig og kontrollert måte. Høylytt skriking og utskjelling er normalt lite hensiktsmessige måter å formidle tilbakemeldinger på, både til voksne og barn.

Høy stemmebruk har flere negative sider. Barn som ofte blir utsatt for høy stemmebruk og kjefting, blir i stor grad vant til det. Den høye stemmen vil over tid  ikke gi noen effekt utover det den voksne ellers sier. En voksen som bruker høy stemme som sitt første valg når korrigerende tilbakemeldinger til barnet er nødvendig, har ikke høy stemme som ”noe ekstra på lager” i en kritisk situasjon.

I mange situasjoner vil høy stemmebruk og kjefting fra voksenpersoner dessuten medføre at irritasjonen og sinnet trappes opp også hos barnet. Dette kan igjen føre til at barnet i liten grad tar til seg den informasjonen som blir gitt. En førskolelærer beskrev dette på følgende måte: ”Det å kjefte på et barn som er fra seg av sinne, er som å prøve å få lys i en lyspære om hovedsikringen er tatt ut.”

Viktigere enn hvilket volum foreldrene bruker når de snakker til barna, er det i hvilken grad de følger opp det som blir sagt. Foreldre kan kjefte og kjefte på barna – uten at det hjelper – hvis de ikke samtidig følger opp på andre måter.

Lise har fått beskjed om å rydde rommet, men ser ikke ut til å ta fatt på oppgaven. Moren kjefter mer og mer, men Lise er opptatt med sitt. Moren blir til slutt kjempesint og hyler ”hvorfor hører du ikke etter”.

Svaret på hvorfor Lise ikke hører etter er trolig enkelt. Hun har vendt seg til morens hyling, og har lært at moren kjefter en periode - så går det over - uavhengig av om hun gjør det hun har fått beskjed om eller ikke.

I hvilken grad Lise skal lære å høre etter avgjøres med andre ord ikke av om hvor høyt moren kjefter, men av i hvilken grad hun følger opp det hun sier.

En smartere tilnærming ville derfor vært:

Moren sier til Lise at om fem minutter skal du rydde rommet. Hvis Lise ikke begynner går moren bort til Lise og sier med rolig stemme ”Nå skal du rydde rommet”. Hvis Lise fortsatt ikke begynner følger moren opp (fortsatt med rolig stemme), og stopper det hun holder på med, eventuelt følger henne inn på rommet.

Når Lise er i gang med ryddingen bør hun selvfølgelig få positive tilbakemeldinger: ”Supert at du har begynt å rydde rommet”.

Are & Jørn

Ros er å regne som ferskvare

Ros virker best med en gang. Effekten skjer der og da. På mange måter må ros sees på som en ferskvare, som mister egenskaper ved utsettelse eller lagring over tid. Ros fungerer best når den er atferdsspesifikk. Ros bør så langt det lar seg gjøre være direkte og veldig konkret. "Så fint at du hjalp meg å rydde bort bøkene! - Det satte jeg virkelig pris på!" fungerer bedre enn f.eks. "Takk skal du ha!" eller "Flott!"

Presise tilbakemeldinger som; "Skal si du har tegnet et fint hus, med mange farger og detaljer". Gir barnet bedre tilbakemelding enn; "Det var jo fint!" Eller: "Nå var du flink!"

Ros virker best når vi viser med hele oss at vi virkelig mener det. Vi supplerer ros med smil, tar oss tid i situasjonen, bruker litt mer stemme enn ellers osv.. 

Alle vet at effekten av oppmerksomhet er stor, og ros er en form for oppmerksomhet. Ved å fokusere på det som er bra og gi det oppmerksomhet, får vi mer av det. 

Gi ros på en riktig måte

Jeg har tidligere skrevet om viktigheten av å gi positive tilbakemeldinger til barn. En bør imidlertid være oppmerksom på at det ikke er uvesentlig når og hvordan en gir tilbakemeldingene.

Generelle positive tilbakemeldinger kan gis uavhengig av hva barnet foretar seg. Eksempler på dette kan være når de voksne forteller barnet at de er glade i det, eller når de uten noen spesiell foranledning forteller at de synes han eller hun er flink.

I mange tilfeller er det imidlertid hensiktsmessig at tilbakemeldingene er atferdsspesifikke. Dette innebærer at en i tilbakemeldingen klargjør hva en roser barnet for. Slik respons er viktigere dess yngre barnet er. Fordelen med atferdsspesifikk ros er at rosen i seg selv klargjør for barnet hva det roses for. Når en samhandler med små barn, er det også viktig å sørge for at språket en bruker, er lett forståelig, som her:

Barnet sitter og tegner. Faren oppdager at barnet har begynt å tegne flere detaljer når det tegner mennesker. Han kan for eksempel si: ”Så flink du er som får til å tegne nese på mannen.”

I læringssituasjoner er det vesentlig med hyppige tilbakemeldinger. Responsen bør ikke bare gis når barnet har mestret en ny ferdighet, men også når det prøver å få til noe nytt. Når barnet prøver å gjøre noe riktig, men gjør det feil, bør en alltid starte med en positiv tilbakemelding før en korrigerer det barnet gjorde feil. Så dersom barnet har begynt å kle på seg selv på badet om morgenen, og har tatt på seg genseren før T-skjorten, kan dette kommenteres slik:

”Det er supert at du kler på deg selv, men jeg tror du må ta på deg T-skjorten før genseren.”

Positive tilbakemeldinger må alltid bli oppfattet av barnet som oppriktig ment. Ros må derfor formidles på en måte som gjør at barna opplever at de voksne faktisk mener det de sier. Barn oppdager det fort om de får ros på en uengasjert måte:

Barnet kommer hjem fra skolen og forteller at det fikk skryt fra læreren i dag. Pappa sitter og leser avisen og kommenterer med litt fjern stemme og uten å se opp: ”Det er fint.”

I tillegg til at tilbakemeldingene må virke ekte, må det være variasjon både i hvilke tilbakemeldinger som blir gitt, og i hvordan de blir gitt. Om samme type tilbakemelding blir gitt gang på gang, blir barna lett lei av responsen og bryr seg i mindre grad om den, noe som kan føre til at tilbakemeldingene mister sin effekt.

Positive tilbakemeldinger bør i størst mulig grad være ubetinget positive, og ikke etterfølges av noe negativt. Hvis noe som er ment å være positivt, blir etterfulgt av noe negativt, er det ofte det negative barnet husker.

Sara har kledd av seg uteklærne selv og hengt dem der de skal henge, og bare skoene ligger igjen på gulvet. Moren sier: ”Nå var du flink til å kle av deg, men du kunne vel ha satt skoene på plass også.”

En bedre løsning ville vært å si ”Fint om du setter på plass skoene også.”, etterfulgt av: ”Supert, du har kledd av deg og lagt alt på plass selv!”

Tidspunktet for når en formidler en positiv tilbakemelding − timing − kan være avgjørende for hvilken effekt tilbakemeldingen vil få. I mange tilfeller er det avgjørende at tilbakemeldingen kommer raskt etter at barnet har utført noe positivt. Hvis det er en spesifikk handling en ønsker å rette oppmerksomhet mot, bør tilbakemeldingen oftest komme umiddelbart etter at nettopp den handlingen har forekommet. Dette gjør at barnet lettere forbinder den positive tilbakemeldingen med det han eller hun har gjort. Riktig timing av tilbakemeldingene er viktigere dess yngre barna er.

Are & Jørn

Positive tilbakemeldinger – foreldres viktigste verktøy

Barnet lærer langt mer av å få ros enn av å få kjeft. Barn endrer sin oppførsel på bakgrunn av både ros og mer negative tilbakemeldinger. I oppdragelsen er det viktig med både ros og korrigerende tilbakemeldinger, men de positive tilbakemeldingene vil alltid være de viktigste med tanke på å sikre en positiv utvikling, og et godt forhold mellom barn og foreldre.

Et vesentlig poeng når det gjelder hvorfor positive tilbakemeldinger er viktigere enn korrigerende, er at barn ikke lærer av å gjøre feil eller av å bli fortalt at de gjør feil. Gjennom stadige påminnelser om at barnet gjør feil, blir det ofte en negativ stemning uten at barnet i større grad gjør ting riktig. Ved å rette oppmerksomheten mot det riktige barnet gjør, blir det derimot en hyggelig stemning, og barnet gjør det riktige oftere: Lille Anna på tre år skal lære seg å ta på seg genseren sin selv. Hun tar på seg genseren bak frem. Faren sier: «Nei, den andre veien.» Jenta tar av seg genseren (som vrenges) og tar den på igjen vrang. Faren sier: «Nei, du må ikke vrenge den.» Hun tar av seg genseren igjen og tar den på igjen på nytt, men dessverre bak frem denne gangen også. Sånn kan de holde på hver morgen, og noen ganger vil Anna få det til, andre ganger ikke. Hun blir veldig lei av å ta på seg genseren og samtidig få negative tilbakemeldinger på ikke å lykkes. En morgen er Anna så kanskje motvillig til å prøve å ta på seg genseren.

Et bedre alternativ for faren vil være å hjelpe Anna til å få det til, samtidig som hun får positive tilbakemeldinger for at hun prøver. Han sier til henne: «Se, på denne lappen, den skal være bak». Anna prøver, men dessverre blir genseren bak frem allikevel. Faren sier: «Du var kjempeflink somprøvde, kom, så skal jeg hjelpe deg litt. Hvor skulle den lappen være?» «Bak», sier Anna og prøver igjen. Denne gangen går det bra, og faren forteller henne hvor flink hun var. Anna sitter igjen med en følelse av å ha lykkes, og hun er mer positiv til å ta på seg genseren neste morgen. Gjennomhyppige, positive tilbakemeldinger kan det etableres et hyggelig og lærerikt miljø for barnet. Hvis barnet derimot mottar flere korrigerende enn positive tilbakemeldinger, vil en lett komme inn i en ond sirkel, der barnet primært får oppmerksomhet når det gjør noe de voksne ikke ønsker. Barn vil normalt gjerne ha mye oppmerksomhet fra voksenpersoner, og en må unngå at den enkleste måten å få dette til på, blir gjennom å fremvise uønsket atferd. En god regel er at en alltid bør gi fem ganger så mange positive som korrigerende tilbakemeldinger gjennom en dag. Har en situasjon utløst mange korrigerende tilbakemeldinger, bør en passe på å komme med hyppige positive tilbakemeldinger på det barnet gjør i andre situasjoner.


Are og Jørn 

Barn må ha tilbakemeldinger!

Barns utvikling skjer gjennom et kontinuerlig samspill mellom barnet og dets omgivelser, og utvikling finner sted nær sagt uavhengig av hvor et barn befinner seg. Utvikling av språk, sosiale ferdigheter, lekeferdigheter, motoriske ferdigheter og mye annet påvirkes i stor grad av hvordan omgivelsene reagerer på barnets handlinger.

Handlinger barnet gjør som medfører positiv oppmerksomhet fra omgivelsene (for eksempel fra foreldrene), vil normalt forekomme oftere enn alternativet. Handlinger som blir møtt på en negativ måte, eller som ikke medfører noen oppmerksomhet, vil gjerne forekomme sjeldnere eller gradvis bli borte. Disse mekanismene er tydelige alt fra barn er veldig små.

Som foreldre må vi være bevisste på hvilken betydning tilbakemeldingene vi gir, har for barnets utvikling. For at barnet skal utvikle selvtillit og bli nysgjerrig på omgivelsene sine, er det viktig at barnet opplever ros og anerkjennelse i form av at det er noen som reagerer positivt og bekreftende på det barnet gjør bra. 

For at et barn skal utvikle seg slik som en ønsker over tid, må imidlertid kravene som stilles til barnet, økes. Grunnlaget for at barnet skal ha en positiv utvikling, er knyttet til at våre forventninger til barnets prestasjoner gradvis heves. Kravene til hvilke handlinger en gir ros for, må endre seg etter hver som barnet utvikler seg. Handlinger fra en ettåring som imponerer oss, vil ikke være like imponerende om de blir utført av en toåring, mens toåringens handlinger må utvikles innen barnet blir treåring, og så videre. Om barnets nærpersoner lykkes i å stille gradvis høyere krav til barnets prestasjoner, og også i å formilde positive tilbakemeldinger overfor til disse handlingene, vil barnets handlinger enklere utvikle seg til å bli mer avanserte.

På samme måte må det være en utvikling med tanke på hvilke handlinger en korrigerer hos barn. Handlinger som er akseptable hos en ettåring, er ikke nødvendigvis akseptable hos en toåring, og i hvert fall ikke hos en tre- eller fireåring.

Jørn

Hensikten med en blogg om positiv og virkningsfull barneoppdragelse!

Formålet med bloggen er å beskrive en del av ”verktøyene” vi vet virker i barneoppdragelsen. Godt dokumenterte strategier vil forklares på en tilgjengelig og lettfattelig måte. I bloggen vil det bli presentert en del viktige prinsipper og råd som har til hensikt å forenkle foreldres hverdag og å gjøre ting mer håndterlig for barna. Forhåpentligvis vil de fleste som følger denne bloggen oppleve at de lykkes bedre med barneoppdragelsen.

Det er en rekke ulike måter å oppdra barn på og det finnes et mangfold av foreldreværemåter. Man kan se foreldre som er utmerkede oppdragere for sine barn, og foreldre som sliter med oppdragelsen. Det viktigste er imidlertid at foreldre som har syntes oppdragerrollen er vanskelig, gjennom råd og veiledning har endret sin egen atferd og etter hvert fremstått som gode oppdragere. Dette forteller oss at de fleste foreldre kan lære å oppdra sine barn på en god måte dersom de får riktig hjelp.

Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan barn skal oppdras. Foreldre har ulik erfaringsbakgrunn og ulike forutsetninger: Noen har kanskje lange pedagogiske utdannelser og mye erfaring før de får barn, mens andre har minimalt med praksis før de kommer inn i oppdragerrollen. Det behøver derfor ikke være noe siktemål at alle foreldre skal bli eksperter på barneoppdragelse, men det er en fordel at de får med seg en viss kunnskap som gjør at de lettere kan lykkes med oppdragelsen av egne barn. Uavhengig av hvilken erfaring og bakgrunn foreldrene har, vil det være en viktig forutsetning at de bruker tid på og viser interesse for barna fra de er små.

Det finnes mye kunnskap om hvordan den voksnes væremåte påvirker barnet, hvordan barn lærer, hvordan problematferd utvikler seg og hvordan en kan endre barns atferd. Ut fra dette bør en rette oppmerksomhet mot hvordan en gjennom bruk av positive strategier kan bidra til en oppdragelse som fremmer en positiv væremåte hos barna.

Jørn

www.foreldrelappen.no
www.pedagogikk.no

Viktigheten av en slik blogg understrekes ytterligere ved å se til en tilårskommen artikkel i VG om datidens fakta om barneoppdragelse -
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=33228