Gi barna oppgaver!

Det er viktig å lære å ta ansvar

Det finnes flere grunner til at en kan gi barn oppgaver fra de er ganske små. Gjennom å utføre enkle oppgaver fra ung alder, lærer barn å ta mer ansvar, å bli mer selvstendige og å utføre flere handlinger. I tillegg til dette opplever barn som utfører oppgaver i hjemmet, ofte en mestringsfølelse som virker positivt på selvfølelsen. Barna lærer også at når de gjør meningsfulle oppgaver, henter de positive reaksjoner fra omgivelsene.

En bør alltid starte med få og enkle oppgaver som barnet raskt kan lære å utføre på en selvstendig måte. For en treåring kan det eksempelvis være passende å starte med at barnet rydder glasset og tallerkenen av bordet etter maten. Dette er en enkel oppgave som barnet fort kan mestre. Det er også en oppgave som kan utføres daglig, slik at barnet lærer at det har et selvstendig ansvar for å utføre dette.

Antall oppgaver og kompleksiteten i oppgavene kan gradvis økes. Mens treåringen kanskje bare skal rydde litt av bordet etter måltider, kan seksåringen kanskje rydde av bordet, rydde på rommet sitt, legge klærne i skittentøykurven, gå ut med søpla med mer. Et viktig poeng er at økningen i antall oppgaver og vanskelighetsgraden i oppgavene ikke økes fortere enn at barnet hele veien mestrer de oppgavene det skal gjennomføre. Det er bedre at barnet på en selvstendig måte (og uten mas fra foreldrene) utfører noen få enkle oppgaver, enn at barnet har mange og kompliserte oppgaver som det i liten grad utfører.

Barnas oppgaver bør helst være relativt klare og avgrensede. Å rydde tallerken og glass av bordet, putte bilene i lekekassa, å gå ut med søpla til, eller å legge tøyet sitt i skittentøykurven er eksempler på klare og avgrensede oppgaver. En oppgave som ”å rydde litt i huset” er mer uklar og mindre avgrenset. Det kan med andre ord være mer hensiktsmessig å gi barnet en oppgave som ”å legge alle lekene i lekekassa” fremfor ”å rydde litt i stua”. Dess klarere og mer avgrensede oppgavene er, dess enklere er det for barnet å skjønne når oppgaven er tilfredsstillende utført.

Når barnet har lært å utføre flere oppgaver, velger mange foreldre å lage oppgavelister. Oppgavelistene kan for eksempel inneholde beskrivelser av ulike oppgaver barnet har ansvaret for gjennom uka. Noen av punktene kan være oppgaver som barnet skal gjennomføre, mens andre punkt kan være oppgaver som barnet kan velge om de vil gjennomføre eller ikke. Noen velger å knytte oppgavene opp mot en type belønningsskjema. Dette kan eksempelvis fungere slik at barnet får et smilefjes bak hver oppgave det har gjennomført, og hvis det gjennomfører ti oppgaver i løpet av ei uke, får det en spesiell belønning. Oppgavelister kan også knyttes opp mot ukepenger, der det står skrevet på lista hvor mye hver oppgave er verdt.

Et annet tips kan være å fordele ulike oppgavetyper mellom medlemmer i familien. Ett barn kan være ”sjef” for ett område, mens et annet barn kan være ”sjef” for et annet område. Gjennom å gjøre barna til sjefer for ulike områder, kan oppgavene få mer status, barna blir mer ansvarsbevisste og legger mer prestisje i utføringen av oppgavene.

Ikke forstyrr, jeg furter!

 

La barnet furte i fred!

Alle barn furter fra tid til annen. Noen gjør det av og til, mens andre gjør det ofte. Furting er ofte en måte å vise sin misnøye med ett eller annet på. Barn kan furte både når de er i lek med andre barn, og når de er sammen med voksne. Furting i begrenset omfang bør ikke sees på som noe problem, da det ofte er en bedre måte å protestere på enn å bli sint eller aggressiv. For noen barn er imidlertid terskelen for å furte veldig lav, og i perioder kan de være langsinte for noe støtt og stadig. I disse tilfellene kan det bli et problem, siden barna i stor grad melder seg ut av sosiale sammenhenger når de furter.

Hvor mye og hvor lenge barn furter, avhenger i stor grad av hvordan slik atferd blir håndtert av omgivelsene (primært voksenpersonene). Hvis foreldrene gir barnet veldig mye negativ oppmerksomhet på at det er i dårlig humør, kan det ofte bidra til at barnet blir mer utholdende. For barnet kan det bli en kamp der det i hvert fall ikke skal gi seg med å være fornærmet fordi de voksne maser.

Når barnet furter, er det ofte smartest å gi minst mulig oppmerksomhet til furtingen, men snarere til positive ting barnet gjør. Vent til barnet slutter å furte, og gi positive tilbakemeldinger på andre ting. Eksplisitt snakk om den mutte holdningen («Slutt med den furtingen!» eller «Bare furt, du!») medfører oftest at barnet holder ut lenger. Når protesten ikke får oppmerksomhet, blir det ofte veldig kjedelig å furte, og barnet vil gi seg tidligere. En enkel og effektiv måte å redusere furting på er med andre ord å overse det, parallelt med at en gir positive tilbakemeldinger på andre ting barnet gjør.

Hvis det er et problem at et barn ofte furter og ikke blir med de andre barna i leken, er det flere ting de voksne bør gjøre. De bør prøve å finne ut hva årsaken er. Har det å gjøre med at de andre barna ikke er greie mot barnet som furter, bør de også ta det opp med de andre barna. Uansett bør en prøve å lære barnet at det kan være andre måter å løse problemet på, for eksempel gjennom å si fra om hva som er problemet til de andre barna eller til noen voksne. Oppmerksomhet rett et mot furtingen er vanligvis ikke noen god idé i disse situasjonene heller. Over tid løses sannsynligvis problemet best ved at en overser furtingen, men gir barnet mye hjelp, støtte og positiv oppmerksomhet i leken med andre barn. Gjennom at de voksne hjelper barnet til å lykkes i samhandlingen med de andre barna, vil det som oftest furte mindre.

Barneoppdragelse: 10 vanlige utfordringer

Hva gjør man når barnet tror det kan få alt på sin måte? Å være bortskjemt er bare én av ti vanlige problemstillinger innenfor barneoppdragelse. Her kan du lese om ti vanlige utfordringer og forslag til løsninger. 

Artikkelen i sin helhet kan leses på: http://mammanett.no/barn/oppdragelse/10_utfordringer

Oppskriften på god søvn!

For å forebygge dårlige søvnrutiner, og lære barnet til å sovne igjen av seg selv når det våkner om natta, bør spedbarnet legges når det er i ferd med å bli døsig, men før det har rukket å sovne. Barnet bør ikke sovne på armen, eller i mor og fars seng. Når spedbarnet våkner om natten, så forsøk å roe barnet uten å ta det opp eller gi mat. Vær ved sengen og snakk rolig! Ikke gjør barnet avhengig av mat på natten for å sovne igjen. Det er heller ikke nødvendig å stå opp og lage grøt og varme flasker om natten. Mange foreldre er bekymret for at spedbarnet ikke skal få nok mat, men det viser seg at spedbarn som ikke får nattmåltid vil drikke desto mer melk om morgenen. Undersøkelser viser at den totale mengden mat barnet får i seg, vil være lik.  

Finn en gjennomførbar leggerutine som passer fra barnet er fra 1-2 år gammelt og opp i barneskolealder. Rutinen kan starte ved allerede ved barne-tv tid, klokka 18, og at barnet deretter får kveldsstellet, tar på pysj, spiser kveldsmat, pusser tennene og så blir lest for. Man kan også snakke litt om positive opplevelser som barnet har hatt den dagen for å skape en koselig, rolig stemning og hjelpe barnet til å sovne med positive tanker og gode følelser. Eller man kan synge en sang eller lese noen sider i en bok sammen med barnet.Da nærmer klokken seg syv/halv åtte. Om man gjør dette dag etter dag, det samme om og om igjen. Vil den faste positive rutinen hjelpe barnet til å sovne raskt og godt.

Når barnet tar korte blunder på dagtid, bør det være lyst på soverommet. Om natten trekker foreldrene gardinene for og slukker lyset, så det blir mørkt. For å tydeliggjøre for barnet at det er natt. Denne forskjellen lærer barn svært tidlig. Barna bør heller ikke sove for lenge på dagen.

Nyfødte barn har ikke kapasitet til å sove lenge sammenhengende. De mangler ”en metode” for å sovne igjen på egen hånd, når de våkner om natta. Men også vi voksne våkner flere ganger i løpet av en natt – forskjellen er at vi har lært oss å snu oss rundt og sove videre, og ofte husker vi ikke en gang at vi har vært våkne. Derfor er det viktig at ikke foreldrene legger opp til et utmattende innsovningsmønster. For eksempel legger seg ned sammen med barnet, lar barnet sovne andre steder enn i sin egen seng, tar opp og vugger barnet, gir den mat eller kjører med barnet i bil for at han eller hun skal sovne.
Vanen med å sovne i foreldresengen blir fort barnets søvnassosiasjon, og barnet «forventer» derfor denne behandlingen når det våkner om natta. Dette kan føre til at barnet får det man kaller ”atferdsbetinget søvnløshet”, som kan være en blanding av grensesettingsproblemer og innsovningsvansker.

Om man vil legge grunnlaget for at barn skal ha et sunt søvnmønster er det smart å innføre gode søvnvaner helt fra starten av. Amerikanske forskere innen feltet barn og søvn har vist at foreldre som fikk være med på et fire timers søvnforebyggende kurs, der de fikk informasjon om søvn og innføring i hvordan man etablerer gode søvnrutiner for spedbarn, opplevde at barnet sov godt om natten og at de opprettholdt et sunt søvnmønster opp i tidlig barnealder. For de aller fleste barn handler det om å innføre gode søvnrutiner, så tidlig som mulig. Spedbarnet er nemlig ikke født med gode søvnvaner, og skiller ikke mellom dag og natt i starten. Det er foreldrenes ansvar å lære dem dette.
Forskning viser at det å skape gode rutiner før leggetid, kan være et smart sted å starte hvis du vil gi barnet et sunt søvnmønster. Barna som deltok i studien, både sovnet fortere og sov lengre i strekk etter at faste rutiner ble innført. I tillegg våknet barna sjeldnere om natta for å legge seg i foreldrenes seng. Når kontinuiteten på søvnen ble bedre, var det færre foreldre som mente at barnas søvnmønster var et problem. Dette førte igjen til at foreldrene fikk bedret sin søvn, var mer opplagte på dagen, fikk et bedre humør og en enklere hverdag.

Motivasjonssystem

Et godt alternativ når det er vanskelig

Et motivasjonssystem fungerer slik at barnet tjener seg opp en belønning. Hver gang barnet gjør noe som er avtalt på forhånd, eventuelt lar være å gjøre noe det ikke skal, får det et smilefjes, et klistremerke, et kryss, eller noe helt annet. Når barnet har tjent opp så mye som en er enige om fra før av, får han eller hun en belønning.

Når en ønsker å rette spesiell oppmerksomhet mot noe som er vanskelig for barnet, kan det være hensiktsmessig å bruke et motivasjonssystem. Gjennom å innføre et motivasjonssystem settes søkelyset på den endringen en vil at skal skje, og barnet blir ekstra motivert for å gjennomføre endringen. Et motivasjonssystem bidrar til å legge vekt på det positive framfor det negative, noe som igjen gjør at vi lettere lykkes med de endringene vi ønsker.

Når ting fra før av fungerer helt fint, er det selvfølgelig ikke noe poeng i å innføre et motivasjonssystem. Hvis det er oppgaver vi ønsker at barnet skal gjøre, men som det i liten grad gjør (i hvert fall ikke på eget initiativ eller uten mye masing), kan det være lurt å innføre et motivasjonssystem. Det kan også brukes hvis barnet gjør ting de voksne vil at de skal slutte å gjøre.

Når ting har blitt spesielt vanskelige, og situasjoner har blitt negative, preget av mas og kritikk, kan det være spesielt viktig å endre strategi overfor barnet. I stedet for å kjefte og mase på barnet, kan en derfor bestrebe seg på å motivere barnet gjennom positive strategier, som for eksempel gjennom bruk av et motivasjonssystem. Erfaring viser at når en har ”snudd et problem”, fungerer det ofte fint uten at en trenger å bruke motivasjonssystemet over lang tid.

Hva slags belønning en skal velge, vil variere fra gang til gang. Som en grunnregel er det imidlertid sjelden nødvendig med noen stor belønning. Ofte er systemet i seg selv, og det å greie å oppnå belønningen, stor nok motivasjon for barnet, uavhengig av belønningens størrelse.

Ved innføring av et motivasjonssystem er det viktig å definere klart hva en forventer fra barnet. Hvis forventningen er uklar, blir det vanskelig å vite om barnet faktisk har gjort det en forventer eller ikke. Et eksempel på en uklar forventning kan være ”du skal være grei under middagen”. Det er lurere å definere klart hva en forventer, som for eksempel ”du skal snakke med vanlig stemme og sitte ved bordet til du er ferdig å spise”.

Når en starter opp med et motivasjonssystem for første gang, er det viktig at foreldrene ikke krever mer enn det er realistisk at barnet kan greie. Skal systemet fungere er det vesentlig at barnet lykkes og opplever det motiverende.

Hvis barnet mislykkes og ikke får gjort det som forventes (eventuelt gjør noe det ikke skal), er fraværet av belønning nok. Det er ikke hensiktsmessig å kjefte på barnet i tillegg, eller å snakke mye om at det ikke får belønning. Mye oppmerksomhet rundt at barnet ikke har mestret det som var forventet, bidrar bare til at barnet blir mindre motivert for å prøve på nytt.

ABC - grensesetting

Aurora på to og et halvt ligger på gulvet i barnehagen og hyler av full hals, hun VIL IKKE HJEEEEM!!!! Lyder det kjent? Heldigvis finnes det gode råd. 

For å forebygge eller få slutt på anfall av denne typen, er det viktig at du forstår hvorfor barnet gjør som det gjør. Mange foreldre fortviler over situasjoner som denne. Og barna har det heller ikke så bra, selv om utholdenheten ser ut til å være ubegrenset, og de nekter å samarbeide uansett hva man gjør.



Artikkelen i sin helhet kan leses på: http://www.klikk.no/foreldre/gladebarn/article689276.ece

Virkemidler uten effekt!

Ofte virker foreldrenes ”pedagogiske” grep mot sin hensikt. Her kan du se de klassiske foreldretabbene vi gjør, og hvordan du skal håndtere det.
Mange foreldre handler i beste hensikt for å sørge for at barna oppfører seg pent, sover godt om natten og skal vokse opp til å bli ærlige samfunnsborgere. Men ikke alt foreldre gjør virker slik som det var tenkt.
- Foreldre i dag har blitt veldig opptatt av å gjøre alt "riktig" og er på mange måter svært bevisste, men de er kanskje for lite opptatt av å  gjøre det som faktisk virker på sikt. Det medfører at vi foreldre for ofte tar grep som virker mot sin hensikt - det forverrer i mange tilfeller situasjonen, forklarer forsker og atferdanalytiker Jørn Isaksen.


Artikkelen i sin helhet kan leses: http://mammanett.no/barn/barneoppdragelse_uten_effekt

Barn og medier!

Barn bruker i dag mer tid til tv, data og tv-baserte spill enn de gjorde tidligere. Det er viktig ikke å fremstille aktiviteter knyttet til tv og data som noe utelukkende negativt. Det finnes en rekke gode tv-programmer, filmer, internett sider og spill som er både meningsfulle og lærerike for barn. Selv om det er mange positive sider ved denne type aktiviteter, er det ofte allikevel nødvendig både å begrense tidsbruken og å være kritisk til hvilke typer programmer, spill og internett sider som er passende for barn.
Noen barn vil velge å se på tv, sitte ved datamaskinen eller spille spill hele fritiden om de får muligheten til det. Dette er uheldig, da barna ikke får tid til andre typer lærerike, kreative og fysiske aktiviteter. Foreldre kan derfor ha regler for hvor mye tid barna får bruke på dette. Det kan for eksempel gjøres ved at en definerer spesielle tidspunkt i løpet av uka hvor barna får holde på med denne type aktiviteter, eller ved å gi barna en type tidskonto som sier noe om hvor mye tid de får bruke i løpet av ei uke.
Det er en selvfølge at foreldre også har et ansvar i forhold til å begrense hva slags type tv-program, filmer, spill og internett sider barna får lov til å se på eller holde på med. Det er viktig at foreldre har innsikt i innholdet i det barna holder på med. Foreldre er ikke snille med barna sine om de lar dem få holde på med ting som ikke er egnet for deres aldersgruppe.
Det er lurt å tilbringe tid sammen med barna når de holder på med slike aktiviteter (ikke hele tiden, men litt til og fra). Når en er sammen med barna, får en muligheten til både å følge med på hva de på ser på eller holder på med, å vurdere i hvilken grad det er passende, og ikke minst å snakke med barna om det. Det er også å anbefale at denne type medier i størst mulig grad blir benytt et på steder hvor de voksne er i nærheten. Gjennom å plassere tv og data på steder hvor de voksne er i nærheten, vil en mye lettere kunne følge med på barnas bruk av dette.
Ofte er det en enkel løsning for barna å ville spille eller se på tv når de ikke har noe annet å gjøre. Når foreldrene er aktive og foreslår andre ting, eventuelt tilbyr seg å gjøre andre aktiviteter sammen med dem, vil ofte barnas ønsker om å spille spill eller se på tv bli redusert.
I noen hjem er tv-en skrudd på fra morgen til kveld. Hvis foreldrene har tv-en på veldig mye, er det vanskelig både å begrense barnas tv-titting og å gi barna troverdige forklaringer på hvorfor de ikke kan se på tv hele tiden. Barn legger ofte mer vekt på hva voksne gjør, enn på hva de sier.
I tillegg til rådene som er gitt ovenfor, kan en begrense tilgangen til kanaler, spill, filmer og internett sider som ikke er egnet for barn. Husk imidlertid at disse fysiske begrensingene aldri veier opp for de øvrige rådene.
Ha et bevisst forhold til tidsbruk og innhold, vær sammen med barna, tilby alternativer, og nyt gjerne en god film sammen med barna!

Søskenkrangling

Lure grep for å forebygge uhygge i familien

Alle søsken krangler av og til, selv om de vanligvis kan være veldig gode venner. Trolig krangler søsken mer når de er små enn når de har blitt større, og søskenkrangling er sannsynligvis mer utbredt når de er liten aldersforskjell mellom barna, enn når det er stor aldersforskjell. Søskenkrangling er normalt, men noen søsken krangler i perioder så mye at det kan skape uhygge i familien.

Foreldre kan bruke mye energi på å stoppe søsken når de først har begynt å krangle. Noe av det viktigste foreldrene kan gjøre for å redusere søskenkrangling, er imidlertid å etablere gode rutiner som forebygger konflikter mellom barna. Ofte foregår kranglingen mellom søsken på tidspunkter hvor de er trøtte, sultne, eller når de har lite fornuftig å finne på. Når en sliter med søsken som krangler er det lurt å undersøke nøyere når, og i hvilke situasjoner, problemet er størst. Når dette er gjort kan foreldrene med enkel grep etablere rutiner som gjør at de kritiske tidspunktene eller situasjonene blir mindre konfliktfylte.

Noen barn krangler for eksempel mye i den hektiske perioden fra de kommer hjem fra barnehagen eller skole, og frem til middagen er klar. Hvis dette er tilfelle bør foreldre se på hvordan de kan få igangsatt barna med meningsfulle aktiviteter før de begynner med middagen. Dette kan gjøres ved at en avtaler med barna hva de skal gjøre mens de venter (for eksempel tegne, hjelpe til med middagen, leke, eller lignende), og følge opp med å gi barna positive tilbakemeldinger når de ikke krangler og gjør det en har blitt enig om. De få minuttene foreldrene bruker ekstra på dette kan ofte være vel anvendte, da de unngår konflikter mellom barna mens de forbereder middagen.

Voksnes tilstedeværelse er viktig for å redusere søskenkranglingen. I mange tilfeller kan barn krangle fordi de kjeder seg og ønsker mer oppmerksomhet − og ved å krangle vil de veldig ofte få den oppmerksomheten de søker. Hvis foreldrene ikke engasjerer seg når barna leker fint, men kommer løpende når de krangler, etableres en uheldig sirkel. Barna får ikke oppmerksomhet når de leker fint, men havner i begivenhetenes sentrum når de skaper ufred. Dette kan over tid medføre at barna i mindre grad leker fint og i større grad krangler. Gjennom å være mer til stede, legge til rette for at barna har noe meningsfullt å holde på med og gi tilbakemeldinger når de gjør noe meningsfullt, legger voksenpersonene et godt grunnlag for å redusere søskenkranglingen.

Mange har også gode erfaringer med å gi barn oppgaver som de må løse i fellesskap. Lystbetonte oppgaver som barn må løse sammen, kan ofte gjøre at barna lærer å samarbeide på en bedre måte. Hvis en for eksempel skal leke en morsom lek sammen med barna, kan de i forkant få i oppgave å finne frem det som trengs. Hvis en skal kose seg med noe godt å spise og en god film, kan barna i forkant få oppgaver knyttet til å forberede dette. I kjølvannet av at barn lærer å løse oppgaver sammen, vil de også i mange tilfeller lære å løse konflikter som oppstår.

Hvordan få en vellykket bilferie?

Mange foreldre velger en ferie som innebærer bilkjøring og lange timer for både små og store i baksetet. Når minsten har sutret i en time i strekk og 5-åringen spør hvor langt det er igjen - for n`te gang - har du kanskje mest lyst til å snu og kjøre til nærmeste flyplass istedenfor? Dette kan være greit å vite før du begir deg ut på bilferie i sommer.

Les hele saken på: http://mammanett.no/barn/aktivitet/bilferie

Regler og regelbrudd!

I de fleste familier er det en rekke regler, de fleste uskrevne. To viktige poeng å ta hensyn til når en utarbeider
regler, er at få og klare regler er bedre enn mange og uklare regler, og at positivt vinklede regler er bedre enn negativt vinklede regler.
Ofte blir regler satt i sammenheng med forbud. Voksne er ofte opptatt av, og lager regler ut fra det som ikke er lov. I mange tilfeller kan det være mer hensiktsmessig å lage regler som fremhever hva som er lov. I stedet for å lage en regel som sier ”det er ikke lov å sitte med bena på bordet”, anbefales en regel som sier: ”Når vi sitter ved bordet, skal føttene være på gulvet”. En slik positiv vinkling av regler innbyr til formidling av positive tilbakemeldinger, mens en negativt ladet regel ofte reder grunnen for negative reaksjoner, helst i form av kjeft for ikke å følge den.
I tillegg vil det være smartere å lage få regler med klare forventninger enn mange og ikke helt klare regler (som det kanskje er uklare forventninger knyttet til, og som ofte ikke blir fulgt opp). Erfaringer tyder på at dersom barna klarer å overholde noen få regler på en god måte, vil det lede til ”gratis” effekter eller synergier i form av at barna også forholder seg til andre regler som ikke er klart uttalte.
Når en har laget en regel og den er forklart for barnet, er det viktig at regelen blir fulgt. En bør kun lage regler som en har til hensikt å følge opp, og som er av viktighet for barnet og for hvordan familien fungerer.
Gjør konsekvensene av regelbrudd klare for barna i forkant av regelbrudd, altså når regelen blir bestemt. Det gjør at konsekvensene blir forutsigbare for barna. Konsekvenser på regelbrudd bør komme umiddelbart etter regelbruddet, og må kunne relateres til en handling barnet har utført som er i strid med en regel. Vær klar over at størrelsen på konsekvensen ikke er avgjørende for hvilken effekt den får på fremtidige regelbrudd. En regel til den voksne: Ikke gi så det svir, men gjør rolig og bestemt det som er avtalt, og avslutt saken.
Regelbrudd som etterfølges av konsekvenser, kan ofte ende opp i diskusjoner mellom barn og foreldre om i hvilken grad regelen er rettferdig eller lur. I slike tilfeller bør en som forelder ikke la barnet fjerne oppmerksomheten fra regelbruddet ved å diskutere regelen. Regler kan og bør diskuteres med barnet, men ikke i umiddelbar forbindelse med at et regelbrudd har skjedd.
Et siste viktig poeng er at det er lurere å håndtere regelbrudd mens de er små, enn å vente til regelbruddene blir store. ”Catch it low to prevent it high” − med det menes at om en er observant og håndterer små overtramp, kan de store overtrampene unngås.


Kjøreregler for håndtering av regelbrudd:

Snakk rolig og med respekt.
Vær kortfattet, og hold deg til saken.
Forklar konsekvensene av regelbruddet for barnet
Anerkjenn samarbeid hos barnet med en gang det forekommer.
Snakk kun når barnet er rolig eller i ferd med å roe seg.
Om situasjonen trappes opp: Vent til barnet er rolig før du snakker igjen.

Avslutt aktiviteter når de går som best!

Inntrykket en sitter igjen med fra en hendelse, blir ofte bestemt av hvordan avslutningen var. En gørrkjedelig fotballkamp kan bli husket lenge på grunn av en avgjørende skåring på overtid. På samme måte er det for barn: En hendelse eller aktivitet som blir avslutt et på en fin måte, vil bli husket som noe fint, og barnet vil være mer motivert for å gjenta aktiviteten eller hendelsen senere. På samme måte vil barnet huske aktiviteter og hendelser som blir avslutt et på en negativ måte, som noe negativt, og være mindre motivert for å gjenta den samme aktiviteten eller hendelsen.
Dette gjelder i forhold til en rekke forskjelling ting, som lekser, fritidsaktiviteter, ”stelletid” på badet, måltider, turer og så videre. Hvis for eksempel vanskelige lekser ofte blir avsluttet på en negativ måte, blir barnet fort mer negativ til lekser.

"Lise har gjort to av tre sider i matteleksene riktig, men hun begynner å bli sliten og ukonsentrert. Hun stønner: ”Ååå, jeg orker ikke mer:” Mamma sier: ”Men dette kan du jo, du må bare skjerpe deg og konsentrere deg bedre”. Lise klager igjen: ”Men jeg er så lei, orker ikke”. Da blir mamma irritert og sier ”Hvis du ikke greier å konsentrere deg klarer du aldri leksene. Du får sitte der til du klarer å konsentrere deg”. Lise slenger fra seg matteboka og blir sittende småsur i sofaen."

Denne lekseøkta ble avsluttet på en negativ måte, og Lise er trolig lite motivert for å starte opp igjen med leksene. Mamma kunne isteden hadde sagt: ”Få se på de leksene du har gjort” – ”Flott, du har gjort det riktig” – ” Ta deg en liten pause før du begynner på den siste siden”. Da ville denne lekseøkta ha blitt avsluttet på langt bedre måte, og Lise ville vært mye mer motivert for å starte opp med leksene igjen etter pausen. En bør derfor bestrebe seg på å avslutte flest mulig aktiviteter og hendelser på en positiv måte.

Unngå trøbbel, lag rutiner!

Gode rutiner forebygger problemer
Manglende rutiner gjør dagene mindre oversiktlige for barn og kan bidra til negative handlinger. Etablering av gode rutiner kan ha den motsatte effekten, nemlig at dagene blir oversiktlige for barna, og det blir mindre sannsynlighet for at de gjør uønskede handlinger. Rutiner er viktige helt fra barna er nyfødte til de er nesten voksne.
Mange barn fungerer best når det er forutsigbarhet i hverdagen. Hvis aktiviteter som i seg selv ikke er veldig lystbetonte, blir gjennomført på en gjenkjennelig måte for barna, blir aktivitetene forutsigbare og kan utføres uten diskusjon og krangling.
For de aller minste barna er det spesielt viktig med rutiner rundt mat og søvn. Etablering av rutiner rundt dette kan begynne kort tid ett er at barna er født. Gjennom tidlig å etablere rutiner rundt når barna skal få pupp og når de skal sove, oppnår en ofte en enklere hverdag for foreldrene og mer tilfredse spedbarn. For alle barn kan det være hensiktsmessig å etablere rutiner rundt aktiviteter som gjennomføres daglig. Spesielt hensiktsmessig kan det være å finne rutiner knytt et til gjøremål som ofte medfører krangling eller misnøye fra barnet.
Veldig mange rutiner blir til uten at en har planlagt å etablere dem. Dette skjer ved at foreldre håndterer en situasjon på en måte som har vist seg å være smart. Det medfører ofte at de fortsetter å håndtere situasjonen på samme måte. Andre ganger kan det være hensiktsmessig å planlegge etablering av en rutine. Hvis en situasjon har vært vanskelig over tid, bør foreldrene sette seg sammen og diskutere om de bør utvikle en rutine rundt denne situasjonen.
Foreldrene sliter med at det er vanskelig å få den fem år gamle jenta i seng om kvelden. Noen dager er hun i seng klokka halv åtte, som ønskelig. Andre dager blir klokka både åtte, ni og ti før hun sover. En lur rutine kan være:

• Bente kan se barne-tv fra klokka 18.00 til 18.40. 
• Rett etter barne-tv skal hun spise kveldsmat (ferdig ca. 19.00). 
•  Etter kveldsmaten skal hun gå på badet, vaske seg, ta på pysj og pusse tennene sammen med en av foreldrene (ferdig ca. 19.10). 
• Etter å ha vært på badet skal hun gå rett i seng. 
• En av foreldrene kan være hos henne i rundt ti minutter (lese, kose og/eller snakke med henne). 
•  Etter dette (ca. 19.20) skal lyset slukkes, foreldrene gå ut og hun legge seg til å sove. 

Hvis en følger en slik rutine konsekvent vil kvelden raskt forløpe mindre problemfylt, og jenta vil kunne få den søvnen hun trenger.
Det at en har fokus på rutiner betyr imidlertid ikke at alt må gjøres på en firkantet måte. Av og til er det både ønskelig og hyggelig å bryte rutinene. Etablering av gode rutiner skal med andre ord ikke være til hinder for fleksibilitet. Gjennom et balansert forhold mellom gode rutiner og fleksibilitet finner en ofte en tilværelse som fungerer bra for både barn og voksne.

Små barn som slår foreldrene

Små barn kan av og til begynne å slå foreldrene. Dette kan være forårsaket av ulike ting. Ofte kan barnet kan være sint for at det ikke får viljen sin, eller det tester hvilke reaksjoner den voksne gir. Uansett er det forelderens måte å håndtere slåingen på som avgjør i hvilken grad barnet vil fortsette å slå.

Foreldrene bør håndtere dette med å beholde roen, være konsekvent og si minst mulig.

Hvis foreldrene reagerer på ulike måter hver gang, kan det være med på å opprettholde slåingen. Hvis foreldrene gir samme reaksjon hver gang, vil barnet fortere skjønne at det ikke oppnår noe med slåingen.

En strategi kan være:

Når barnet slår holder den voksne hendene til barnet, og sier – med mild, men bestemt stemme – ”du skal ikke slå”.

Foreldrene bør ikke gå inn i noen diskusjon om dette.

Foreldrene bør heller ikke komme med forklaringer på hvorfor barnet ikke skal slå, rett etter at det har slått. Dess mer en sier, dess større sjanse er det for at barnet får den oppmerksomheten den søker gjennom slåingen.

Barnet bør heller aldri få viljen sin på bakgrunn av at det slår. Foreldrene bør vente litt og se om barnet stopper slåingen før det gir positiv oppmerksomhet.

Hvis barnet fortsetter å slå bør foreldrene fortsette å holde hendene til barnet stopper.

Når barnet har stoppet å slå bør også foreldrene være ferdig med hendelsen, og ikke snakke om hvor dumt det var at du slo i sted.

Eventuelle forklaringer på hvorfor barnet ikke skal slå bør komme på et annet tidspunkt, når barnet ikke har slått i forkant. Da kan en også prøve å forklare barnet hva det kan gjøre istedenfor å slå, hvis det ønsker forelderens oppmerksomhet.

Kort sagt: Behold roen, vær konsekvent og si minst mulig!

Fra konger og dronninger til prinser og prinsesser

Jeg vil ikke ha på gummistøvler! Jeg vil ha pannekaker til middag! Jeg skal på denne filmen først! Jeg vil ikke legge meg! Slike utsagn er ganske vanlige hos mange barn. Foreldre som har forsøkt å overprøve slike utsagn har i mange tilfeller erfart at barnet protesterer høylytt i form av gråt, sinneutbrudd eller kanskje til og med at barnet bruker “stygg munn”. Det kan være at mor eller far har sagt: “ Jo, du skal ha på gummistøvler i dag!” og hvor barnet protesterer ved å rope og skrike. Slike erfaringer medfører for ofte at foreldre tilpasser hverdagen til barnet på mange områder for å unngå det ubehaget barnets reaksjoner medfører. De lar barna bestemme det meste!
Vi er av den oppfatning at voksne kan mer enn barn og vet bedre i de fleste tilfeller. Barn må i større grad lære å tilpasse seg de voksnes krav og forventninger enn at voksne skal bruke mye tid på å tilpasse seg barna på en del områder.
Voksne bør i mange situasjoner ha tenkt ulike senarioer igjennom og ha en plan for hva de mener er riktig å forvente av barna sine. På den måten kan de unngå å havne i en situasjon hvor de handler utelukkende for å unngå barnas reaksjoner, som kan oppleves som ubehagelig særlig for de voksne.
Barn skal selvfølgelig få være med å bestemme på en del områder som farge på strømpebukse, eple juice eller appelsin juice osv. Men at barnet skal ha drikke til maten eller ha på strømpebukse må den voksne bestemme. Barn skal kunne velge ut i fra hvilke kompetanser de innehar på ulike områder.
Klare og tydelige voksne som viser at de i mange situasjoner vet bedre enn barn, er lettere for barn å forholde seg til og det skaper flere muligheter til å formidle positive tilbakemeldinger.

Eplet faller ikke langt fra stammen!

Barneoppdragelse handler mye om en bevisstgjøring av hvordan barn og voksnes væremåte virker på hverandre. I og med at barna påvirkes at de voksnes atferd er det ikke tvil om at ett av de mest effektive virkemidlene i barneoppdragelsen er gode forbilder.
Noen foreldre finner tanken på at de skal være forbilder for barna, skremmende. Dette henger sammen med at folk flest ikke er perfekte. Barn trenger imidlertid ikke perfekte voksne. De trenger derimot voksne som er bevisste på hvordan deres egen atferd påviker barna.
Holdninger, normer og verdier i samfunnet læres ikke gjennom teoretisk undervisning og planmessig opplæring. Denne læringen skjer hos barna i møtet med andre personer, gjennom blant annet modellæring.
Modellæring baseres på at barnet lærer gjennom å observere hvilke tilbakemeldinger eller konsekvenser en handling har for modellen. Dersom et barn observerer en kjeftende far som får det som han ønsker, vil barnet effektivt kunne lære at kjefting er smart. Motsatt kan en tenke seg et barn som observerer en voksen som løser konflikter gjennom å bevare roen, lytte til den andre og ordne opp i problemene på en mer sivilisert måte. Det vil trolig kunne lære barnet at denne måten å løse konflikter på er mest effektiv.
Gjennom å være en positiv rollemodell eller et godt forbilde, har en et meget effektivt ”redskap” i oppdragelsen. Styrken i gode rollemodeller ligger i at de på en tydelig og realistisk måte viser barna idealene en ønsker at de skal tilegne seg. De fungerer som en stadig påminnelse for barnet om hva som er det rette, og viser at det er mulig å leve opp til de reglene og normene som gjelder for familien, og etter hvert for samfunnet for øvrig.
Modellæringen gjøres særlig gjeldende i utviklingen av tidlige sosiale ferdigheter hos barnet. Mye tyder på at mennesker som i voksen alder viser hjelpsomhet og sjenerøsitet overfor andre, hadde foreldre som også selv praktiserte hva de lærte. Viktigheten av å være rollemodell for barn blir ytterligere understreket av at også aggressiv og asosial atferd læres gjennom modellæring. Barn etterligner ofte aggresjon som blir utført av personer de opplever som autoriteter.
Som forbilde for egne barn er det viktig at det er en sammenheng mellom det en sier og det en gjør. En slik situasjon kan illustreres med fireåringen som i forbindelse med hvert måltid får beskjed om å bli sittende ved bordet til alle er ferdige, eller til han selv har spist opp maten sin. Samtidig går mamma og pappa til og fra bordet hele tiden for å ta telefoner eller gjøre andre ting. Under slike forhold kan det være vanskelig for barnet å vite hva som egentlig forventes under måltidet.
Som forelder betyr en svært mye for barnet sitt som forbilde. Hvis en selv viser respekt, vennlighet, ærlighet, vennskapelighet og gjestfrihet og gir komplimenter til andre, kan en legge til rette for at barna vil oppføre seg tilsvarende godt. På samme måte vil barn lære av foreldrene hvis de omtaler andre personer uten respekt.
Det å være forbilde betyr imidlertid ikke at foreldre ikke kan gjøre ting barn ikke har lov til. Det er tross alt slik at hver alder har sine ”privilegier”. Ansvarlige voksne kan og skal, i kraft av å være foreldre og ledere, vise barnet hvem som bestemmer, også gjennom å praktisere forskjellsbehandling av barn og voksne. Voksne kan for eksempel være opp så lenge de vil, kjøre bil og drikke alkohol (forhåpentligvis med måte i nærvær av barna), mens barn ikke skal noen av disse tingene.

Barns søvn - foreldrenes investering!

Det er viktig å understreke betydningen av at foreldrene hjelper barna sine til å etablere og utvikle gode søvnvaner. Å innarbeide en fast leggerutine for barnet kan ses på som en god langsiktig investering. Foreldre må ta ansvar for og legge til rette for en best mulig søvnutviklingen allerede fra spedbarnperioden. Et spedbarn bør fra første stund sove i en egen seng. Legg spedbarnet når det er søvnig, men fortsatt våkent, slik at det tidlig lærer seg å sovne på egenhånd, i egen seng. Skal melk gis til spedbarn rett før leggetid, er det gunstig å gi bryst/flaske et annet sted enn i foreldresengen, slik at barnet ikke venner seg til å sovne der, for så å bli flyttet over i egen seng.  
Faste leggetider  og gode søvnvaner hjelper barna også senere i livet. I en undersøkelse hvor ulike søvnvaner ble vurdert, viste fast leggetid seg som den mest stabile faktor for positiv utvikling hos fireåringer. Barn som sov tilstrekkelig, og som hadde fast leggerutine, oppnådde bedre testresultater i språkbruk, tidlig matteforståelse og ordkunnskap. Resultatene peker også mot at tidlig leggetid jevnt over var gunstig for barns utvikling.   

Små barn kan sove hele natta!

Mange småbarnsforeldre drømmer om en god natts søvn. Søvnproblemer hos barn kan komme til syne på ulike tidspunkt og anta forskjellige former − fra spedbarnet som skriker natta igjennom, og femåringen som står opp midt på natta og nekter å legge seg igjen, til 11 åringen som kommer krypende opp i mor og fars seng nærmest umerkelig i løpet av natta.
Enten barnet ikke sover, om det sover dårlig, eller om det tar hele kvelden å få det til sengs, vil det gå ut over familielivet. Barna blir slitne, og foreldrene blir slitne. Mangel på hvile vil påvirke både barnets og de voksnes væremåte, også på dagtid. En god natts søvn kan være en forutsetning for å fungere godt på dagtid. Nivået på mor og fars service bør være tydelig lavere på natt enn på dagtid når barna behøver tilstedeværende voksne.
Søvnproblemer hos barn kan imidlertid i mange tilfeller bedres på overraskende kort tid. For å lykkes med å få barnet til å sove bedre, må det etableres gode rutiner, og foreldrene må være konsekvente og følge rutinene. Etablering av gode rutiner innebærer blant annet at en bestemmer i hvilken rekkefølge ting skal skje om kvelden, når barnet skal legge seg og hva en gjør hvis barnet ikke sovner.
En vanlig rekkefølge på aktivitetene om kvelden kan være at barnet spiser kveldsmat, går på badet (tannpuss, vask, på med pysj) og har en hyggelig stund (for eksempel prater eller leser) med en voksen før lyset slokkes og foreldrene går ut.
Leggetidspunktet må vurderes individuelt for hvert enkelt barn, men de fleste små barn har godt av opp mot tolv timers sammenhengende søvn. Når leggetidspunktet er bestemt, er det viktig at barnet holdes våkent frem til det tidspunktet.
Når en gjør en innsats for å etablere et godt søvnmønster, er det viktig at foreldrene ikke lar hvor høyt barnet skriker, avgjøre om de skal gå inn til det eller ikke. Hvis de gjør det, vil barnet tidlig lære at høy gråting er den beste måten å få oppmerksomhet på. Små barn bør imidlertid sjekkes jevnlig og ofte inntil de sovner. At en voksen kommer inn og kikker med jevne mellomrom, bidrar til at barnet blir trygg på at foreldrene er utenfor rommet, og foreldrene blir trygge på at alt er i orden med barnet.
I stedet for å gå inn til barnet når det gråter, kan foreldrene sjekke barnet etter et fast tidsintervall. I begynnelsen kan de for eksempel gå inn til barnet hvert femte eller tiende minutt frem til det har sovnet. Når de går inn, kan de bare stryke kort på barnet, sjekke at bleia er tørr og legge dyna over før de går ut igjen. Etter hvert kan tidsintervallene mellom hver gang barnet blir sjekket, økes. Det må selvfølgelig gjøres unntak i hverdagen, for eksempel dersom det ser ut til at barnet har hatt mareritt eller åpenbart har vondt noe sted.
Hvis foreldrene begynner å stramme inn rutinene rundt legging, vil de ofte få protester fra barnet. Når lyset er slokt og foreldrene har sagt ”god natt”, skal ikke barnet få stå opp mer. Det er heller ikke lurt at foreldrene løper inn til barnet hver gang det roper eller skriker. Hvis foreldrene gjør det, kan barnet holde det gående over lang tid, med foreldrene løpende frem og tilbake.
Når barnet opplever at det ikke lenger får den oppmerksomheten det tidligere har fått gjennom å rope eller gråte, vil en over en kort periode kunne forvente at gråtingen og hylingen øker. I denne perioden er det imidlertid viktig å være konsekvent dersom en ønsker at barnet raskt skal få et bedre søvnmønster. Hvis en greier å være konsekvent i denne perioden, vil barnet mye raskere etablere et godt sovemønster, sovne på riktig tidspunkt og være mer opplagt om dagen. Gjennom å være konsekvent i en kort tidsperiode, vil med andre ord både barnet og de voksne raskt få det mye bedre.De fleste nybakte foreldre forventer ikke å få en god natts søvn på lang tid. Nattevåk og stuptrøtte foreldre er noe som hører spedbarnstiden til, eller? Undersøkelser viser at selv 6-8 ukers gamle babyer kan sove fra midnatt til 06.00, om man benytter dokumenterte foreldrestyrte metoder for å sikre barns søvn.

Barn og mat er barnemat!

De aller fleste barn, også små barn, gir på ulike måter uttrykk for hva slags mat de liker og ikke liker. Det skal ofte ikke store endringer til i menyen før det kan vekke stor motstand hos noen barn. Noen liker ikke erter, andre avskyr tomater. Og det er vel også slik at voksne heller ikke liker alt som blir servert. Å tvinge barn til å spise ting de ikke liker, kan ofte virke mot sin hensikt. Det medfører lett at måltidet endrer karakter fra å være en hyggelig sosial aktivitet til å bli en slitsom situasjon for store og små.

Å tvinge et barn til å spise en halv ert, medfører ikke at barnet liker erter, tvert imot vil barnet trolig mislike erter mer enn før. At et barn ikke spiser erter fordi han eller hun ikke liker det, utgjør ikke noe stort problem, så lenge barnet generelt har et variert og sunt kosthold. Hvis barnet derimot har veldig liten variasjon i hva det spiser, og ofte viser motvilje mot å spise det som blir servert, er det et problem.

Hvis barn blir veldig «sære» med hensyn til hvilken mat de vil spise, kan det medføre en rekke utfordringer. Det mest alvorlige er kanskje at barnet ikke får et tilstrekkelig variert kosthold, noe som kan medføre fremtidige helseproblemer. Videre gjør det at familien må tilpasse seg barnets matønsker, eventuelt lage flere retter til et måltid. Sterke begrensninger i hva barnet spiser, fører også lett til diskusjoner og uhygge i forbindelse med måltidet. Om barnet plutselig sier at det ikke liker en matsort som det har spist tidligere, er det viktig ikke å overreagere. Det kan være en god løsning å la barnet spise den maten det ønsker resten av måltidet, uten å kommentere at deler av maten ikke ble spist. Av og til kan ingen tilbakemelding være den beste tilbakemelding. Om barnet sier «jeg liker ikke gulrøtter,» er det ikke alltid lurt å henge seg opp i det. En diskusjon rundt dette medfører ofte mye negativt, og måltidet blir en arena for konflikt. En bedre løsning kan være å tilby den samme mat sorten etter noen dager, ettersom erfaring viser at barnet da ofte vil spise det. Hva barn liker og ikke liker, kan variere fra dag til dag, og ofte handler det om at barnet ønsker kontroll over situasjonen.

Om barnet en dag ikke vil spise noe av det som er servert på bordet, er det ikke lurt å la han eller henne sitte der hele ettermiddagen for å spise opp maten sin. Barn kan være svært utholdende i slike situasjoner, og måltidet blir en kampsone hvor den mest utholdende vinner. 
En smartere løsning vil ofte være å unngå å kommentere det noe særlig, og la barnet vente til neste måltid. Kanskje blir barnet litt ekstra sultent, men det kommer garantert ikke til å sulte i hjel. Det kan være en god regel at alle i familien spiser den samme maten under samme måltid. Dersom en åpner for spesialtilpasninger til barna, vil de fort kunne venne seg til å velge bort den maten familien har planlagt. Et unntak er selvfølgelig hvis familien lager mat som en vet at barna overhodet ikke liker, eksempelvis veldig sterk eller spesiell mat − eller hvis enkelte av ulike grunner ikke tåler det som blir servert. Som i de fleste andre situasjoner er det viktig å legge vekt på det positive. I stedet for å henge seg opp i at barnet ikke vil spise, kan det være lurt å vie oppmerksomhet til positive ting barnet gjør under måltidet. Som for eksempel å si i fra på en fin måte at det ikke liker gule erter. Gjennom å gjøre det blir også barnet mer opptatt av det positive enn av det negative.

Ros påvirker barns "evne" til å "høre"!

Hvordan en gir positive tilbakemeldinger når barn følger beskjeder, er viktig. Husk at det å følge beskjeder er en viktig ferdighet i seg selv. Barnet bør derfor ofte få positive tilbakemeldinger umiddelbart for at de begynner å følge en beskjed. Det vil si når de i gangsetter handlingen. Hvis et barn har fått beskjed om å rydde rommet sitt, og sier «ja, jeg skal gjøre det nå», bør det få en hyggelig tilbakemelding med en gang. Ofte er det viktigere å legge vekt på barnets samarbeidsvilje enn på hva resultatet blir til slutt. Det er med andre ord like viktig å vie oppmerksomhet til at barnet samarbeidet og ryddet rommet, som å gi tilbakemelding på hvor ryddig det ble.

Når en vil at et barn skal bli flinkere til å følge beskjeder, kan det være en fordel om en kartlegger hvilken type beskjeder barnet utfører uten protester, og hvilke type beskjeder barnet ofte protesterer mot. Prøv for en periode å gi barnet flest beskjeder av den typen som det følger uten for mye protester. Dette gir mulighet til å vektlegge det positive, og til å gi barnet positive tilbakemeldinger for samarbeidet det viser. Når barnet etter hvert samarbeider bedre, kan en gradvis gi flere av den typen beskjeder barnet ikke er så glad i.

Gi beskjeder som barn følger!

En viktig forutsetning for et hyggelig samspill mellom foreldre og barn er at barna lærer å høre på de voksne. De fleste foreldre har nok, enten av og til eller ofte, vært oppgitt over at barnet ikke hører etter. Skal vi endre noe hos barnet må vi imidlertid alltid først endre på måten vi som voksne forholder oss til barnet på. De voksne må lære barnet å høre etter!
Når det er et problem at barnet ikke gjør som den voksne sier, bør en se nærmere på hva som blir sagt av den voksne, når det blir sagt, og hva som skjer når barnet ikke hører ett er. Ofte gir foreldre veldig mange beskjeder til barn uten at det alltid kreves at beskjedene blir fulgt opp. Gjennom at de voksne ikke følger opp i etterkant, lærer barnet leksen «det er ikke så farlig om jeg hører etter eller ikke». Hvis et barn ofte unnlater å høre etter, kan det være lurt å begrense antall beskjeder en gir til barnet, samtidig som en er nøye på å følge opp de beskjedene som faktisk blir gitt. Det er bedre at barn får noen få beskjeder som de følger, enn at de får mange som de ikke følger.
Tidspunktet for når ulike beskjeder gis, er viktig. Det er også lurt om foreldrene skiller mellom det som er klare beskjeder om hva et barn skal gjøre, og det som er ment som et spørsmål om barnet vil gjøre noe. Hvis moren har bestemt at barnet skal gå ut og leke, sier hun at barnet skal gå ut. Hvis hun lurer på om barnet har lyst til å gå ut, spør hun om det har lyst. Husk at dersom en spør om barnet vil noe, må en også akseptere at barnet sier nei. Hvis en derimot sier at barnet skal gjøre noe, bør en i etterkant følge opp, slik at det faktisk blir gjort.
Om du er i ferd med å dra til barnehagen på morgenen, bør du ikke gi barnet mulighet for å svare nei til å dra. Spør du barnet ”Skal vi dra i barnehagen”, får du raskt et problem hvis barnet svarer ”nei” på forespørselen. Da må du gå tilbake på det du har sagt og barnet ser at det ikke er sammenheng mellom det du sier og det du gjør. Om du derimot sier; ”Kom, så drar vi i barnehagen” gir du ikke rom for verbal motstand i form av "Nei" eller noen diskusjon.

Positive regler!

I de fleste familier er det en rekke regler, de fleste uskrevne. Når en lager regler er det to alternativer: En kan lage negativt vinklede regler eller positivt vinklede regler. Vi anbefaler det siste!

Ofte blir regler satt i sammenheng med forbud. Voksne er ofte opptatt av, og lager regler ut fra det som ikke er lov. I stedet for å lage en regel som sier ”du skal ikke løpe inne”, anbefales en regel som sier: ”Vi går inne”.

En slik positiv vinkling av regler innbyr til formidling av positive tilbakemeldinger, mens en negativt ladet regel ofte reder grunnen for negative reaksjoner, helst i form av kjeft for ikke å følge den.

I tillegg vil det være smartere å lage få regler med klare forventninger enn mange og ikke helt klare regler (som det kanskje er uklare forventninger knyttet til, og som ofte ikke blir fulgt opp). Erfaringer tyder på at dersom barna klarer å overholde noen få regler på en god måte, vil det lede til ”gratis” effekter eller synergier i form av at barna også forholder seg til andre regler som ikke er klart uttalte.

Når en har laget en regel og den er forklart for barnet, er det viktig at regelen blir fulgt. En bør kun lage regler som en har til hensikt å følge opp, og som er av viktighet for barnet og for hvordan familien fungerer.

Velg dine kamper!

Barn er i aktivitet nærmest hele tiden. Alt barn gjør eller ikke gjør er like viktig. De aller fleste foreldre opplever at barna i perioder ikke gjør det som er forventet av dem, til tross for at man vet at de kan. Det kan være at de nekter å legge seg, ikke overholder avtaler, bryter regler man er blitt enige om eller gjør andre ting som bryter med “kulturen” i familien. Som foreldre ønsker vi ofte å ta tak i alle disse “utfordringene”, gjerne samtidig, for å lære barna våre og “oppføre seg ordentlig”.  Om “utfordringene” er mange vil det være vanskelig, om ikke umulig, å opptre konsekvent. Det blir nærmest umulig å følge opp barna i alle de små situasjonene som oppstår i løpet av en dag. 

Et godt råd, er å gripe fått i den tingen eller det området som oppleves som viktigst for barnet og familien og bestemme hva som skal til for endre situasjonen. Når man har bestemt hva som skal til for å skape endring er det viktig at det blir gjennomført konsekvent og over tid – da vil endring finne sted. Om 4 åringen nekter å ha på seg jakke ute når det er kaldt og tar den av, kan man enes om en fast måte å håndtere dette på, som går ut på at hver gang barnet tar av seg jakken, sier den voksne at jakken skal være på og tar på barnet jakken.  Dette bør gjøres uten at man gir lange forklaringer eller går i diskusjon med barnet. Gi barnet positive tilbakemeldinger når jakken er på. Om barnet gjør dette når det er sammen med forskjellige voksne, bør alle bli enige om å håndtere situasjonen på en forenlig måte.  Vi understreker hver gang!  Om man følger opp konsekvent, vil barnets handlinger endre seg!

Gevinsten av å gripe fatt i ett område, heller en mange, er at innsatsen ofte vil gi sideeffekter til andre områder. Dvs. at å lære barnet og følge oppfordringene om å ha jakken på, vil lære barnet å følge andre oppfordringer fra foreldrene på andre områder .

Om man skal ta “kamper” med barn, er det viktig å velge en og en, prioritere de viktigste og ikke minst sørge for at man som forelder er forberedt på å gjennomføre dem hver gang! Ikke gi etter for å unngå kortsiktig ubehag!

Pirkete foreldre!

Mange foreldre “gjør opp igjen” det barnet nettopp har gjort, om resultatet ikke er helt som om en selv hadde gjort det. Ikke rydd en gang til når barnet har ryddet rommet sitt. Da viser du klart at resultatet ikke er bra nok og kan fort bidra til å gjøre barnet unødvendig perfeksjonistisk eller totalt umotivert for oppgaven neste gang den skal gjøres.

Gi heller barnet spesifikke positive tilbakemeldinger om hva som er bra. Om nødvendig gi heller en forklaring på hva som bør ryddes i forkant av neste gang rommet skal ryddes. Reaksjonene barnet får fra den voksne på sine handlinger er helt avgjørende for om og hvordan oppgaven blir løst på sikt.

"Kjeftefella!"

HAR DU LEST TIL PRØVA i dag? Rydd bort treningstøyet ditt! Sett tallerkenen i oppvaskmaskinen! Heng opp jakka di! Det ligger klær over alt og det er fullstendig kaos på rommet ditt, du må rydde!

Du er oppgitt over lekser, treningstøyet, tallerkenen, jakka, og kaoset på rommet!

Når du tar deg selv i å gi den19. beskjeden i løpet av kort tid, uten at noe skjer, er det lov å stoppe opp. Det å ha  barn må da være noe annet enn et evigvarende mas og kjefting?  Problemet er i mange tilfeller at uansett hvordan du forsøker å påkalle deg barnas oppmerksomhet, når du ikke fram. Det er akkurat som om de ikke hører deg.

Det er faktisk det som skjer. I takt med at masingen øker,” lukker” ungene rett og slett igjen ørene. Barn venner seg fort til mas, oppfordringer og trusler. Dette medfører at foreldre hever stemmen og i mange tilfeller begynner å kjefte fordi barna ikke har gjort som de har fått beskjed om.

Mas og kjefting virker kun på kort sikt!

Så, hvorfor maser og kjefter vi? Vi har lært at oss at mas og kjefting virker øyeblikkelig, derfor bruker vi det. Men effekten er kortsiktig, og vi ser ofte ikke de problemene maset og kjeftingen skaper på lengre sikt.

Hva kan være smart å gjøre?

Bevar roen, gi heller få og klare beskjeder, som du har til hensikt å følge opp. Om barn ikke gjør det de får beskjed om, henger det klart sammen med hvordan vi voksne håndterer situasjonen. Om barnet erfarer at det “betaler seg” å ikke gjøre det en blir bedt om vil det også i fortsettelsen la være å følge beskjeder gitt av far eller mor. 

“Catch them being good!”

"Så bra at du satte skoene dine i skapet, Per!" Kunsten er å fange barn når de gjør noe bra. Å fange betyr i denne sammenheng å ta dem på fersk gjerning, i å gjøre riktige ting! Positive og riktig handlinger bør påpekes, som for eksempel: "Jeg ser du jobber med matteoppgavene, så bra!"

Vis barna at du ser dem og setter pris på det de gjør. Ros og positive tilbakmeldinger gjør at de får tro på seg selv. Alle barn liker å få ros, og har en tedens til å søke mer. Vi gir i de fleste tilfleller for lite ros, sjeldent for mye.

Enten det er til barna våre, kollegaene våre, venner eller kjærsten, så kan det neppe bli for mye ros. Ikke vær redd for å rose. Ros har ingen kjente bivirkninger!