Eplet faller ikke langt fra stammen!

Barneoppdragelse handler mye om en bevisstgjøring av hvordan barn og voksnes væremåte virker på hverandre. I og med at barna påvirkes at de voksnes atferd er det ikke tvil om at ett av de mest effektive virkemidlene i barneoppdragelsen er gode forbilder.
Noen foreldre finner tanken på at de skal være forbilder for barna, skremmende. Dette henger sammen med at folk flest ikke er perfekte. Barn trenger imidlertid ikke perfekte voksne. De trenger derimot voksne som er bevisste på hvordan deres egen atferd påviker barna.
Holdninger, normer og verdier i samfunnet læres ikke gjennom teoretisk undervisning og planmessig opplæring. Denne læringen skjer hos barna i møtet med andre personer, gjennom blant annet modellæring.
Modellæring baseres på at barnet lærer gjennom å observere hvilke tilbakemeldinger eller konsekvenser en handling har for modellen. Dersom et barn observerer en kjeftende far som får det som han ønsker, vil barnet effektivt kunne lære at kjefting er smart. Motsatt kan en tenke seg et barn som observerer en voksen som løser konflikter gjennom å bevare roen, lytte til den andre og ordne opp i problemene på en mer sivilisert måte. Det vil trolig kunne lære barnet at denne måten å løse konflikter på er mest effektiv.
Gjennom å være en positiv rollemodell eller et godt forbilde, har en et meget effektivt ”redskap” i oppdragelsen. Styrken i gode rollemodeller ligger i at de på en tydelig og realistisk måte viser barna idealene en ønsker at de skal tilegne seg. De fungerer som en stadig påminnelse for barnet om hva som er det rette, og viser at det er mulig å leve opp til de reglene og normene som gjelder for familien, og etter hvert for samfunnet for øvrig.
Modellæringen gjøres særlig gjeldende i utviklingen av tidlige sosiale ferdigheter hos barnet. Mye tyder på at mennesker som i voksen alder viser hjelpsomhet og sjenerøsitet overfor andre, hadde foreldre som også selv praktiserte hva de lærte. Viktigheten av å være rollemodell for barn blir ytterligere understreket av at også aggressiv og asosial atferd læres gjennom modellæring. Barn etterligner ofte aggresjon som blir utført av personer de opplever som autoriteter.
Som forbilde for egne barn er det viktig at det er en sammenheng mellom det en sier og det en gjør. En slik situasjon kan illustreres med fireåringen som i forbindelse med hvert måltid får beskjed om å bli sittende ved bordet til alle er ferdige, eller til han selv har spist opp maten sin. Samtidig går mamma og pappa til og fra bordet hele tiden for å ta telefoner eller gjøre andre ting. Under slike forhold kan det være vanskelig for barnet å vite hva som egentlig forventes under måltidet.
Som forelder betyr en svært mye for barnet sitt som forbilde. Hvis en selv viser respekt, vennlighet, ærlighet, vennskapelighet og gjestfrihet og gir komplimenter til andre, kan en legge til rette for at barna vil oppføre seg tilsvarende godt. På samme måte vil barn lære av foreldrene hvis de omtaler andre personer uten respekt.
Det å være forbilde betyr imidlertid ikke at foreldre ikke kan gjøre ting barn ikke har lov til. Det er tross alt slik at hver alder har sine ”privilegier”. Ansvarlige voksne kan og skal, i kraft av å være foreldre og ledere, vise barnet hvem som bestemmer, også gjennom å praktisere forskjellsbehandling av barn og voksne. Voksne kan for eksempel være opp så lenge de vil, kjøre bil og drikke alkohol (forhåpentligvis med måte i nærvær av barna), mens barn ikke skal noen av disse tingene.

Barns søvn - foreldrenes investering!

Det er viktig å understreke betydningen av at foreldrene hjelper barna sine til å etablere og utvikle gode søvnvaner. Å innarbeide en fast leggerutine for barnet kan ses på som en god langsiktig investering. Foreldre må ta ansvar for og legge til rette for en best mulig søvnutviklingen allerede fra spedbarnperioden. Et spedbarn bør fra første stund sove i en egen seng. Legg spedbarnet når det er søvnig, men fortsatt våkent, slik at det tidlig lærer seg å sovne på egenhånd, i egen seng. Skal melk gis til spedbarn rett før leggetid, er det gunstig å gi bryst/flaske et annet sted enn i foreldresengen, slik at barnet ikke venner seg til å sovne der, for så å bli flyttet over i egen seng.  
Faste leggetider  og gode søvnvaner hjelper barna også senere i livet. I en undersøkelse hvor ulike søvnvaner ble vurdert, viste fast leggetid seg som den mest stabile faktor for positiv utvikling hos fireåringer. Barn som sov tilstrekkelig, og som hadde fast leggerutine, oppnådde bedre testresultater i språkbruk, tidlig matteforståelse og ordkunnskap. Resultatene peker også mot at tidlig leggetid jevnt over var gunstig for barns utvikling.   

Små barn kan sove hele natta!

Mange småbarnsforeldre drømmer om en god natts søvn. Søvnproblemer hos barn kan komme til syne på ulike tidspunkt og anta forskjellige former − fra spedbarnet som skriker natta igjennom, og femåringen som står opp midt på natta og nekter å legge seg igjen, til 11 åringen som kommer krypende opp i mor og fars seng nærmest umerkelig i løpet av natta.
Enten barnet ikke sover, om det sover dårlig, eller om det tar hele kvelden å få det til sengs, vil det gå ut over familielivet. Barna blir slitne, og foreldrene blir slitne. Mangel på hvile vil påvirke både barnets og de voksnes væremåte, også på dagtid. En god natts søvn kan være en forutsetning for å fungere godt på dagtid. Nivået på mor og fars service bør være tydelig lavere på natt enn på dagtid når barna behøver tilstedeværende voksne.
Søvnproblemer hos barn kan imidlertid i mange tilfeller bedres på overraskende kort tid. For å lykkes med å få barnet til å sove bedre, må det etableres gode rutiner, og foreldrene må være konsekvente og følge rutinene. Etablering av gode rutiner innebærer blant annet at en bestemmer i hvilken rekkefølge ting skal skje om kvelden, når barnet skal legge seg og hva en gjør hvis barnet ikke sovner.
En vanlig rekkefølge på aktivitetene om kvelden kan være at barnet spiser kveldsmat, går på badet (tannpuss, vask, på med pysj) og har en hyggelig stund (for eksempel prater eller leser) med en voksen før lyset slokkes og foreldrene går ut.
Leggetidspunktet må vurderes individuelt for hvert enkelt barn, men de fleste små barn har godt av opp mot tolv timers sammenhengende søvn. Når leggetidspunktet er bestemt, er det viktig at barnet holdes våkent frem til det tidspunktet.
Når en gjør en innsats for å etablere et godt søvnmønster, er det viktig at foreldrene ikke lar hvor høyt barnet skriker, avgjøre om de skal gå inn til det eller ikke. Hvis de gjør det, vil barnet tidlig lære at høy gråting er den beste måten å få oppmerksomhet på. Små barn bør imidlertid sjekkes jevnlig og ofte inntil de sovner. At en voksen kommer inn og kikker med jevne mellomrom, bidrar til at barnet blir trygg på at foreldrene er utenfor rommet, og foreldrene blir trygge på at alt er i orden med barnet.
I stedet for å gå inn til barnet når det gråter, kan foreldrene sjekke barnet etter et fast tidsintervall. I begynnelsen kan de for eksempel gå inn til barnet hvert femte eller tiende minutt frem til det har sovnet. Når de går inn, kan de bare stryke kort på barnet, sjekke at bleia er tørr og legge dyna over før de går ut igjen. Etter hvert kan tidsintervallene mellom hver gang barnet blir sjekket, økes. Det må selvfølgelig gjøres unntak i hverdagen, for eksempel dersom det ser ut til at barnet har hatt mareritt eller åpenbart har vondt noe sted.
Hvis foreldrene begynner å stramme inn rutinene rundt legging, vil de ofte få protester fra barnet. Når lyset er slokt og foreldrene har sagt ”god natt”, skal ikke barnet få stå opp mer. Det er heller ikke lurt at foreldrene løper inn til barnet hver gang det roper eller skriker. Hvis foreldrene gjør det, kan barnet holde det gående over lang tid, med foreldrene løpende frem og tilbake.
Når barnet opplever at det ikke lenger får den oppmerksomheten det tidligere har fått gjennom å rope eller gråte, vil en over en kort periode kunne forvente at gråtingen og hylingen øker. I denne perioden er det imidlertid viktig å være konsekvent dersom en ønsker at barnet raskt skal få et bedre søvnmønster. Hvis en greier å være konsekvent i denne perioden, vil barnet mye raskere etablere et godt sovemønster, sovne på riktig tidspunkt og være mer opplagt om dagen. Gjennom å være konsekvent i en kort tidsperiode, vil med andre ord både barnet og de voksne raskt få det mye bedre.De fleste nybakte foreldre forventer ikke å få en god natts søvn på lang tid. Nattevåk og stuptrøtte foreldre er noe som hører spedbarnstiden til, eller? Undersøkelser viser at selv 6-8 ukers gamle babyer kan sove fra midnatt til 06.00, om man benytter dokumenterte foreldrestyrte metoder for å sikre barns søvn.

Barn og mat er barnemat!

De aller fleste barn, også små barn, gir på ulike måter uttrykk for hva slags mat de liker og ikke liker. Det skal ofte ikke store endringer til i menyen før det kan vekke stor motstand hos noen barn. Noen liker ikke erter, andre avskyr tomater. Og det er vel også slik at voksne heller ikke liker alt som blir servert. Å tvinge barn til å spise ting de ikke liker, kan ofte virke mot sin hensikt. Det medfører lett at måltidet endrer karakter fra å være en hyggelig sosial aktivitet til å bli en slitsom situasjon for store og små.

Å tvinge et barn til å spise en halv ert, medfører ikke at barnet liker erter, tvert imot vil barnet trolig mislike erter mer enn før. At et barn ikke spiser erter fordi han eller hun ikke liker det, utgjør ikke noe stort problem, så lenge barnet generelt har et variert og sunt kosthold. Hvis barnet derimot har veldig liten variasjon i hva det spiser, og ofte viser motvilje mot å spise det som blir servert, er det et problem.

Hvis barn blir veldig «sære» med hensyn til hvilken mat de vil spise, kan det medføre en rekke utfordringer. Det mest alvorlige er kanskje at barnet ikke får et tilstrekkelig variert kosthold, noe som kan medføre fremtidige helseproblemer. Videre gjør det at familien må tilpasse seg barnets matønsker, eventuelt lage flere retter til et måltid. Sterke begrensninger i hva barnet spiser, fører også lett til diskusjoner og uhygge i forbindelse med måltidet. Om barnet plutselig sier at det ikke liker en matsort som det har spist tidligere, er det viktig ikke å overreagere. Det kan være en god løsning å la barnet spise den maten det ønsker resten av måltidet, uten å kommentere at deler av maten ikke ble spist. Av og til kan ingen tilbakemelding være den beste tilbakemelding. Om barnet sier «jeg liker ikke gulrøtter,» er det ikke alltid lurt å henge seg opp i det. En diskusjon rundt dette medfører ofte mye negativt, og måltidet blir en arena for konflikt. En bedre løsning kan være å tilby den samme mat sorten etter noen dager, ettersom erfaring viser at barnet da ofte vil spise det. Hva barn liker og ikke liker, kan variere fra dag til dag, og ofte handler det om at barnet ønsker kontroll over situasjonen.

Om barnet en dag ikke vil spise noe av det som er servert på bordet, er det ikke lurt å la han eller henne sitte der hele ettermiddagen for å spise opp maten sin. Barn kan være svært utholdende i slike situasjoner, og måltidet blir en kampsone hvor den mest utholdende vinner. 
En smartere løsning vil ofte være å unngå å kommentere det noe særlig, og la barnet vente til neste måltid. Kanskje blir barnet litt ekstra sultent, men det kommer garantert ikke til å sulte i hjel. Det kan være en god regel at alle i familien spiser den samme maten under samme måltid. Dersom en åpner for spesialtilpasninger til barna, vil de fort kunne venne seg til å velge bort den maten familien har planlagt. Et unntak er selvfølgelig hvis familien lager mat som en vet at barna overhodet ikke liker, eksempelvis veldig sterk eller spesiell mat − eller hvis enkelte av ulike grunner ikke tåler det som blir servert. Som i de fleste andre situasjoner er det viktig å legge vekt på det positive. I stedet for å henge seg opp i at barnet ikke vil spise, kan det være lurt å vie oppmerksomhet til positive ting barnet gjør under måltidet. Som for eksempel å si i fra på en fin måte at det ikke liker gule erter. Gjennom å gjøre det blir også barnet mer opptatt av det positive enn av det negative.

Ros påvirker barns "evne" til å "høre"!

Hvordan en gir positive tilbakemeldinger når barn følger beskjeder, er viktig. Husk at det å følge beskjeder er en viktig ferdighet i seg selv. Barnet bør derfor ofte få positive tilbakemeldinger umiddelbart for at de begynner å følge en beskjed. Det vil si når de i gangsetter handlingen. Hvis et barn har fått beskjed om å rydde rommet sitt, og sier «ja, jeg skal gjøre det nå», bør det få en hyggelig tilbakemelding med en gang. Ofte er det viktigere å legge vekt på barnets samarbeidsvilje enn på hva resultatet blir til slutt. Det er med andre ord like viktig å vie oppmerksomhet til at barnet samarbeidet og ryddet rommet, som å gi tilbakemelding på hvor ryddig det ble.

Når en vil at et barn skal bli flinkere til å følge beskjeder, kan det være en fordel om en kartlegger hvilken type beskjeder barnet utfører uten protester, og hvilke type beskjeder barnet ofte protesterer mot. Prøv for en periode å gi barnet flest beskjeder av den typen som det følger uten for mye protester. Dette gir mulighet til å vektlegge det positive, og til å gi barnet positive tilbakemeldinger for samarbeidet det viser. Når barnet etter hvert samarbeider bedre, kan en gradvis gi flere av den typen beskjeder barnet ikke er så glad i.