Gi beskjeder som barn følger!

En viktig forutsetning for et hyggelig samspill mellom foreldre og barn er at barna lærer å høre på de voksne. De fleste foreldre har nok, enten av og til eller ofte, vært oppgitt over at barnet ikke hører etter. Skal vi endre noe hos barnet må vi imidlertid alltid først endre på måten vi som voksne forholder oss til barnet på. De voksne må lære barnet å høre etter!
Når det er et problem at barnet ikke gjør som den voksne sier, bør en se nærmere på hva som blir sagt av den voksne, når det blir sagt, og hva som skjer når barnet ikke hører ett er. Ofte gir foreldre veldig mange beskjeder til barn uten at det alltid kreves at beskjedene blir fulgt opp. Gjennom at de voksne ikke følger opp i etterkant, lærer barnet leksen «det er ikke så farlig om jeg hører etter eller ikke». Hvis et barn ofte unnlater å høre etter, kan det være lurt å begrense antall beskjeder en gir til barnet, samtidig som en er nøye på å følge opp de beskjedene som faktisk blir gitt. Det er bedre at barn får noen få beskjeder som de følger, enn at de får mange som de ikke følger.
Tidspunktet for når ulike beskjeder gis, er viktig. Det er også lurt om foreldrene skiller mellom det som er klare beskjeder om hva et barn skal gjøre, og det som er ment som et spørsmål om barnet vil gjøre noe. Hvis moren har bestemt at barnet skal gå ut og leke, sier hun at barnet skal gå ut. Hvis hun lurer på om barnet har lyst til å gå ut, spør hun om det har lyst. Husk at dersom en spør om barnet vil noe, må en også akseptere at barnet sier nei. Hvis en derimot sier at barnet skal gjøre noe, bør en i etterkant følge opp, slik at det faktisk blir gjort.
Om du er i ferd med å dra til barnehagen på morgenen, bør du ikke gi barnet mulighet for å svare nei til å dra. Spør du barnet ”Skal vi dra i barnehagen”, får du raskt et problem hvis barnet svarer ”nei” på forespørselen. Da må du gå tilbake på det du har sagt og barnet ser at det ikke er sammenheng mellom det du sier og det du gjør. Om du derimot sier; ”Kom, så drar vi i barnehagen” gir du ikke rom for verbal motstand i form av "Nei" eller noen diskusjon.

Positive regler!

I de fleste familier er det en rekke regler, de fleste uskrevne. Når en lager regler er det to alternativer: En kan lage negativt vinklede regler eller positivt vinklede regler. Vi anbefaler det siste!

Ofte blir regler satt i sammenheng med forbud. Voksne er ofte opptatt av, og lager regler ut fra det som ikke er lov. I stedet for å lage en regel som sier ”du skal ikke løpe inne”, anbefales en regel som sier: ”Vi går inne”.

En slik positiv vinkling av regler innbyr til formidling av positive tilbakemeldinger, mens en negativt ladet regel ofte reder grunnen for negative reaksjoner, helst i form av kjeft for ikke å følge den.

I tillegg vil det være smartere å lage få regler med klare forventninger enn mange og ikke helt klare regler (som det kanskje er uklare forventninger knyttet til, og som ofte ikke blir fulgt opp). Erfaringer tyder på at dersom barna klarer å overholde noen få regler på en god måte, vil det lede til ”gratis” effekter eller synergier i form av at barna også forholder seg til andre regler som ikke er klart uttalte.

Når en har laget en regel og den er forklart for barnet, er det viktig at regelen blir fulgt. En bør kun lage regler som en har til hensikt å følge opp, og som er av viktighet for barnet og for hvordan familien fungerer.

Velg dine kamper!

Barn er i aktivitet nærmest hele tiden. Alt barn gjør eller ikke gjør er like viktig. De aller fleste foreldre opplever at barna i perioder ikke gjør det som er forventet av dem, til tross for at man vet at de kan. Det kan være at de nekter å legge seg, ikke overholder avtaler, bryter regler man er blitt enige om eller gjør andre ting som bryter med “kulturen” i familien. Som foreldre ønsker vi ofte å ta tak i alle disse “utfordringene”, gjerne samtidig, for å lære barna våre og “oppføre seg ordentlig”.  Om “utfordringene” er mange vil det være vanskelig, om ikke umulig, å opptre konsekvent. Det blir nærmest umulig å følge opp barna i alle de små situasjonene som oppstår i løpet av en dag. 

Et godt råd, er å gripe fått i den tingen eller det området som oppleves som viktigst for barnet og familien og bestemme hva som skal til for endre situasjonen. Når man har bestemt hva som skal til for å skape endring er det viktig at det blir gjennomført konsekvent og over tid – da vil endring finne sted. Om 4 åringen nekter å ha på seg jakke ute når det er kaldt og tar den av, kan man enes om en fast måte å håndtere dette på, som går ut på at hver gang barnet tar av seg jakken, sier den voksne at jakken skal være på og tar på barnet jakken.  Dette bør gjøres uten at man gir lange forklaringer eller går i diskusjon med barnet. Gi barnet positive tilbakemeldinger når jakken er på. Om barnet gjør dette når det er sammen med forskjellige voksne, bør alle bli enige om å håndtere situasjonen på en forenlig måte.  Vi understreker hver gang!  Om man følger opp konsekvent, vil barnets handlinger endre seg!

Gevinsten av å gripe fatt i ett område, heller en mange, er at innsatsen ofte vil gi sideeffekter til andre områder. Dvs. at å lære barnet og følge oppfordringene om å ha jakken på, vil lære barnet å følge andre oppfordringer fra foreldrene på andre områder .

Om man skal ta “kamper” med barn, er det viktig å velge en og en, prioritere de viktigste og ikke minst sørge for at man som forelder er forberedt på å gjennomføre dem hver gang! Ikke gi etter for å unngå kortsiktig ubehag!

Pirkete foreldre!

Mange foreldre “gjør opp igjen” det barnet nettopp har gjort, om resultatet ikke er helt som om en selv hadde gjort det. Ikke rydd en gang til når barnet har ryddet rommet sitt. Da viser du klart at resultatet ikke er bra nok og kan fort bidra til å gjøre barnet unødvendig perfeksjonistisk eller totalt umotivert for oppgaven neste gang den skal gjøres.

Gi heller barnet spesifikke positive tilbakemeldinger om hva som er bra. Om nødvendig gi heller en forklaring på hva som bør ryddes i forkant av neste gang rommet skal ryddes. Reaksjonene barnet får fra den voksne på sine handlinger er helt avgjørende for om og hvordan oppgaven blir løst på sikt.

"Kjeftefella!"

HAR DU LEST TIL PRØVA i dag? Rydd bort treningstøyet ditt! Sett tallerkenen i oppvaskmaskinen! Heng opp jakka di! Det ligger klær over alt og det er fullstendig kaos på rommet ditt, du må rydde!

Du er oppgitt over lekser, treningstøyet, tallerkenen, jakka, og kaoset på rommet!

Når du tar deg selv i å gi den19. beskjeden i løpet av kort tid, uten at noe skjer, er det lov å stoppe opp. Det å ha  barn må da være noe annet enn et evigvarende mas og kjefting?  Problemet er i mange tilfeller at uansett hvordan du forsøker å påkalle deg barnas oppmerksomhet, når du ikke fram. Det er akkurat som om de ikke hører deg.

Det er faktisk det som skjer. I takt med at masingen øker,” lukker” ungene rett og slett igjen ørene. Barn venner seg fort til mas, oppfordringer og trusler. Dette medfører at foreldre hever stemmen og i mange tilfeller begynner å kjefte fordi barna ikke har gjort som de har fått beskjed om.

Mas og kjefting virker kun på kort sikt!

Så, hvorfor maser og kjefter vi? Vi har lært at oss at mas og kjefting virker øyeblikkelig, derfor bruker vi det. Men effekten er kortsiktig, og vi ser ofte ikke de problemene maset og kjeftingen skaper på lengre sikt.

Hva kan være smart å gjøre?

Bevar roen, gi heller få og klare beskjeder, som du har til hensikt å følge opp. Om barn ikke gjør det de får beskjed om, henger det klart sammen med hvordan vi voksne håndterer situasjonen. Om barnet erfarer at det “betaler seg” å ikke gjøre det en blir bedt om vil det også i fortsettelsen la være å følge beskjeder gitt av far eller mor.