Gi beskjeder som barn følger!

En viktig forutsetning for et hyggelig samspill mellom foreldre og barn er at barna lærer å høre på de voksne. De fleste foreldre har nok, enten av og til eller ofte, vært oppgitt over at barnet ikke hører etter. Skal vi endre noe hos barnet må vi imidlertid alltid først endre på måten vi som voksne forholder oss til barnet på. De voksne må lære barnet å høre etter!
Når det er et problem at barnet ikke gjør som den voksne sier, bør en se nærmere på hva som blir sagt av den voksne, når det blir sagt, og hva som skjer når barnet ikke hører ett er. Ofte gir foreldre veldig mange beskjeder til barn uten at det alltid kreves at beskjedene blir fulgt opp. Gjennom at de voksne ikke følger opp i etterkant, lærer barnet leksen «det er ikke så farlig om jeg hører etter eller ikke». Hvis et barn ofte unnlater å høre etter, kan det være lurt å begrense antall beskjeder en gir til barnet, samtidig som en er nøye på å følge opp de beskjedene som faktisk blir gitt. Det er bedre at barn får noen få beskjeder som de følger, enn at de får mange som de ikke følger.
Tidspunktet for når ulike beskjeder gis, er viktig. Det er også lurt om foreldrene skiller mellom det som er klare beskjeder om hva et barn skal gjøre, og det som er ment som et spørsmål om barnet vil gjøre noe. Hvis moren har bestemt at barnet skal gå ut og leke, sier hun at barnet skal gå ut. Hvis hun lurer på om barnet har lyst til å gå ut, spør hun om det har lyst. Husk at dersom en spør om barnet vil noe, må en også akseptere at barnet sier nei. Hvis en derimot sier at barnet skal gjøre noe, bør en i etterkant følge opp, slik at det faktisk blir gjort.
Om du er i ferd med å dra til barnehagen på morgenen, bør du ikke gi barnet mulighet for å svare nei til å dra. Spør du barnet ”Skal vi dra i barnehagen”, får du raskt et problem hvis barnet svarer ”nei” på forespørselen. Da må du gå tilbake på det du har sagt og barnet ser at det ikke er sammenheng mellom det du sier og det du gjør. Om du derimot sier; ”Kom, så drar vi i barnehagen” gir du ikke rom for verbal motstand i form av "Nei" eller noen diskusjon.

Positive regler!

I de fleste familier er det en rekke regler, de fleste uskrevne. Når en lager regler er det to alternativer: En kan lage negativt vinklede regler eller positivt vinklede regler. Vi anbefaler det siste!

Ofte blir regler satt i sammenheng med forbud. Voksne er ofte opptatt av, og lager regler ut fra det som ikke er lov. I stedet for å lage en regel som sier ”du skal ikke løpe inne”, anbefales en regel som sier: ”Vi går inne”.

En slik positiv vinkling av regler innbyr til formidling av positive tilbakemeldinger, mens en negativt ladet regel ofte reder grunnen for negative reaksjoner, helst i form av kjeft for ikke å følge den.

I tillegg vil det være smartere å lage få regler med klare forventninger enn mange og ikke helt klare regler (som det kanskje er uklare forventninger knyttet til, og som ofte ikke blir fulgt opp). Erfaringer tyder på at dersom barna klarer å overholde noen få regler på en god måte, vil det lede til ”gratis” effekter eller synergier i form av at barna også forholder seg til andre regler som ikke er klart uttalte.

Når en har laget en regel og den er forklart for barnet, er det viktig at regelen blir fulgt. En bør kun lage regler som en har til hensikt å følge opp, og som er av viktighet for barnet og for hvordan familien fungerer.

Velg dine kamper!

Barn er i aktivitet nærmest hele tiden. Alt barn gjør eller ikke gjør er like viktig. De aller fleste foreldre opplever at barna i perioder ikke gjør det som er forventet av dem, til tross for at man vet at de kan. Det kan være at de nekter å legge seg, ikke overholder avtaler, bryter regler man er blitt enige om eller gjør andre ting som bryter med “kulturen” i familien. Som foreldre ønsker vi ofte å ta tak i alle disse “utfordringene”, gjerne samtidig, for å lære barna våre og “oppføre seg ordentlig”.  Om “utfordringene” er mange vil det være vanskelig, om ikke umulig, å opptre konsekvent. Det blir nærmest umulig å følge opp barna i alle de små situasjonene som oppstår i løpet av en dag. 

Et godt råd, er å gripe fått i den tingen eller det området som oppleves som viktigst for barnet og familien og bestemme hva som skal til for endre situasjonen. Når man har bestemt hva som skal til for å skape endring er det viktig at det blir gjennomført konsekvent og over tid – da vil endring finne sted. Om 4 åringen nekter å ha på seg jakke ute når det er kaldt og tar den av, kan man enes om en fast måte å håndtere dette på, som går ut på at hver gang barnet tar av seg jakken, sier den voksne at jakken skal være på og tar på barnet jakken.  Dette bør gjøres uten at man gir lange forklaringer eller går i diskusjon med barnet. Gi barnet positive tilbakemeldinger når jakken er på. Om barnet gjør dette når det er sammen med forskjellige voksne, bør alle bli enige om å håndtere situasjonen på en forenlig måte.  Vi understreker hver gang!  Om man følger opp konsekvent, vil barnets handlinger endre seg!

Gevinsten av å gripe fatt i ett område, heller en mange, er at innsatsen ofte vil gi sideeffekter til andre områder. Dvs. at å lære barnet og følge oppfordringene om å ha jakken på, vil lære barnet å følge andre oppfordringer fra foreldrene på andre områder .

Om man skal ta “kamper” med barn, er det viktig å velge en og en, prioritere de viktigste og ikke minst sørge for at man som forelder er forberedt på å gjennomføre dem hver gang! Ikke gi etter for å unngå kortsiktig ubehag!

Pirkete foreldre!

Mange foreldre “gjør opp igjen” det barnet nettopp har gjort, om resultatet ikke er helt som om en selv hadde gjort det. Ikke rydd en gang til når barnet har ryddet rommet sitt. Da viser du klart at resultatet ikke er bra nok og kan fort bidra til å gjøre barnet unødvendig perfeksjonistisk eller totalt umotivert for oppgaven neste gang den skal gjøres.

Gi heller barnet spesifikke positive tilbakemeldinger om hva som er bra. Om nødvendig gi heller en forklaring på hva som bør ryddes i forkant av neste gang rommet skal ryddes. Reaksjonene barnet får fra den voksne på sine handlinger er helt avgjørende for om og hvordan oppgaven blir løst på sikt.

"Kjeftefella!"

HAR DU LEST TIL PRØVA i dag? Rydd bort treningstøyet ditt! Sett tallerkenen i oppvaskmaskinen! Heng opp jakka di! Det ligger klær over alt og det er fullstendig kaos på rommet ditt, du må rydde!

Du er oppgitt over lekser, treningstøyet, tallerkenen, jakka, og kaoset på rommet!

Når du tar deg selv i å gi den19. beskjeden i løpet av kort tid, uten at noe skjer, er det lov å stoppe opp. Det å ha  barn må da være noe annet enn et evigvarende mas og kjefting?  Problemet er i mange tilfeller at uansett hvordan du forsøker å påkalle deg barnas oppmerksomhet, når du ikke fram. Det er akkurat som om de ikke hører deg.

Det er faktisk det som skjer. I takt med at masingen øker,” lukker” ungene rett og slett igjen ørene. Barn venner seg fort til mas, oppfordringer og trusler. Dette medfører at foreldre hever stemmen og i mange tilfeller begynner å kjefte fordi barna ikke har gjort som de har fått beskjed om.

Mas og kjefting virker kun på kort sikt!

Så, hvorfor maser og kjefter vi? Vi har lært at oss at mas og kjefting virker øyeblikkelig, derfor bruker vi det. Men effekten er kortsiktig, og vi ser ofte ikke de problemene maset og kjeftingen skaper på lengre sikt.

Hva kan være smart å gjøre?

Bevar roen, gi heller få og klare beskjeder, som du har til hensikt å følge opp. Om barn ikke gjør det de får beskjed om, henger det klart sammen med hvordan vi voksne håndterer situasjonen. Om barnet erfarer at det “betaler seg” å ikke gjøre det en blir bedt om vil det også i fortsettelsen la være å følge beskjeder gitt av far eller mor. 

“Catch them being good!”

"Så bra at du satte skoene dine i skapet, Per!" Kunsten er å fange barn når de gjør noe bra. Å fange betyr i denne sammenheng å ta dem på fersk gjerning, i å gjøre riktige ting! Positive og riktig handlinger bør påpekes, som for eksempel: "Jeg ser du jobber med matteoppgavene, så bra!"

Vis barna at du ser dem og setter pris på det de gjør. Ros og positive tilbakmeldinger gjør at de får tro på seg selv. Alle barn liker å få ros, og har en tedens til å søke mer. Vi gir i de fleste tilfleller for lite ros, sjeldent for mye.

Enten det er til barna våre, kollegaene våre, venner eller kjærsten, så kan det neppe bli for mye ros. Ikke vær redd for å rose. Ros har ingen kjente bivirkninger!

Slutt på kjeftinga!

Unngå den klassiske foreldrefellen - disse kjørereglende funker mye bedre. Grip fatt i det positive barna gjør og stopp den evige kjeftinga. Her er 12 effektive kjøreregler for positiv barneoppdragelse. Rådene er gjengitt fra boken Foreldrelappen. 

12 positive foreldreråd 

1. Gi barnet mye ros, også for dagligdagse ting. Gi alltid minst fem ganger så mange positive som korrigerende tilbakemeldinger.
2. Gi korrigerende tilbakemeldinger rettet mot den negative atferden, ikke mot barnet. Gi konsekvenser på en rolig, kontrollert måte.
3. Behold roen når barnet gjør uønskede handlinger for å få oppmerksomhet. I mange tilfeller er ingen reaksjon den beste reaksjon.
4. Sett av nok tid til dagligdagse gjøremål sammen med barnet.
5. Følg opp beskjeder og regler konsekvent, ikke gi etter for å unngå bråk.
6. Innfør gode rutiner. Det forebygger problemer.
7. Ansvarliggjør barnet ditt. La barnet få ansvar for enkle oppgaver.
8. Prøv alltid å avslutte dagen på en hyggelig måte.
9. Stimuler barnet til læring. Barn lærer hele tida, og gjennom stimulering kan du påvirke hva og hvor mye barnet lærer.
10. Lek og le med barnet ditt, men le aldri av barnet.
11. Gi barnet gode forklaringer.
12. Vær et forbilde. Barn gjør som du gjør, og ikke som du sier.

Artikkelen i sin helhet kan leses på: http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article660541.ece

Når barn må korrigeres!

Korriger barnet på måter som virker!

Hvordan korrigerende tilbakemeldinger gis til et barn, er avgjørende for om de vil ha en ønsket effekt eller ikke. Hvis de korrigerende tilbakemeldingene ikke fungerer slik at barnet faktisk endrer sin atferd, har de ingen funksjon, utover å bidra til å skape en lite hyggelig stemning. Det finnes med andre ord smarte og mindre smarte måter å formidle korrigerende tilbakemeldinger på.

Et ufravikelig prinsipp når det gjelder korrigerende tilbakemeldinger, er at de bør rettes mot den atferden en ønsker å endre, ikke være generell kritikk av barnet. Tilbakemeldingene må med andre ord siktes inn mot den negative atferden, ikke mot barnet. Dersom et barn har rotet ut alle bøkene i bokhylla i stua, kan en tilbakemelding som retter seg den gale handlingen være: ”Det er dumt å rote ut alle bøkene fordi de kan bli ødelagte. Det får du ikke lov til.”

En tilbakemelding som går på barnet, og som ikke bør gis, kan være: ”Du er dum som roter ut og ødelegger bøkene!” Kommentarer som formidler at barnet er dumt, slemt, udugelig og lignende bør aldri gis.

Et annet viktig moment i forbindelse med korrigerende tilbakemeldinger er at de bør formidles på en rolig og kontrollert måte. Uansett hva barnet har gjort eller hvor sint barnet er, bør den voksne beholde roen. Korrigerende tilbakemeldinger bør i størst mulig grad gis uten at en som voksen hever stemmen vesentlig. Tilbakemeldingene bør gis med et informativt tonefall, tilpasset barnet språkforståelse.

Høylytt skriking og utskjelling er normalt lite hensiktsmessige måter å formidle tilbakemeldinger på. Høy stemmebruk har flere negative sider. Barn som ofte blir utsatt for høy stemmebruk og kjefting, blir i stor grad vant til det. En voksen som bruker høy stemme som sitt første valg når korrigerende tilbakemeldinger til barnet er nødvendig, har ikke høy stemme som ”noe ekstra på lager” i en kritisk situasjon. La oss tenke oss at et barn slår løs på et annet barn uten å vise mine til å gi seg. Den voksne roper: ”STOPP!” Et barn som ikke er vant til høy stemmebruk, vil skvette til og skjønne at ”nå er det alvor”.

Korrigerende tilbakemeldinger bør også ofte etterfølges av eller inneholde forslag til alternativer for barnet. I mange tilfeller er det ikke nok at barnet blir fortalt hva det ikke skal gjøre, det bør også bli fortalt hva det kan eller skal gjøre. Dette bør alltid gjøres i situasjoner der barnet er usikker på hva det kan gjøre. Om ei lita jente for eksempel ”surrer” rundt i huset uten å ha noe å finne på, og til slutt starter med noe hun ikke får lov til, bør den voksne i tillegg til å fortelle henne at det ikke er lov, også komme med ett eller flere alternative forslag til ting hun faktisk kan finne på.

Korrigerende tilbakemeldinger bør helst gis mens den uønskede handlingen pågår, eventuelt umiddelbart etterpå. Dette er spesielt viktig for små barn med begrenset språkforståelse. Om en liten gutt får en korrigerende tilbakemelding lenge etter at han har gjort noe galt, vil han ofte ikke forbinde tilbakemeldingen med den handlingen den er ment rettet mot. Når det gjelder eldre barn som de voksne ikke er sammen med hele tiden, vil en selvfølgelig i mange tilfeller måtte ta opp ting barnet har gjort i etterkant.

Korrigerende tilbakemeldinger bør opphøre etter at barnet har sluttet med den handlingen tilbakemeldingene var rettet mot. Om korreksjonene ikke opphører etter at barnet har sluttet med handlingen, blir de bare oppfattet som kjefting og masing, uten å være informative eller ha noen læringsmessig effekt.

Mulig at barn lærer av å få påpekt sine feil, men læring gjennom å få påpekt suksesser er bedre og mer effektivt. Barn lærer trolig mye mer av sine suksesser enn av sine feil. 

Still krav til barna!

For at et barn skal utvikle seg i ønsket retning over tid, må kravene som stilles til barnet, økes. Grunnlaget for at barnet skal ha en positiv utvikling, er knyttet til at våre forventninger til barnets prestasjoner gradvis heves. Kravene til hvilke handlinger en gir ros for, må endre seg etter hvert som barnet utvikler seg og blir flinkere. Handlinger fra en ettåring som imponerer oss, vil ikke være like imponerende om de blir utført av en toåring, mens toåringens handlinger må utvikles innen barnet blir treåring, og så videre. Om barnets nærpersoner lykkes i å stille gradvis høyere krav til barnets prestasjoner, og også i å formilde positive tilbakemeldinger overfor disse handlingene, vil barnets handlinger enklere utvikle seg til å bli mer avanserte.

Hvordan stille krav?

Ordet krav blir ofte forbundet med noe negativt. Måten man stiller krav på kan i mange tilfeller avgjøre hvordan det oppleves av den som utsettes for det. Når man stiller krav er det smart å unngå å legge forventningene for høyt til å begynne med. Det er langt bedre å lykkes med en liten endring enn å mislykkes med en stor endring! Når man stiller krav er det spesielt viktig at voksne ikke krever mer enn det er realistisk at barnet kan greie. Kreves det for mye, vil barnet kanskje mislykkes. Setter de et relativt enkelt krav, oppnår barnet raskt suksess, foreldrene blir fornøyde og barnet blir motivert for nye “rimelige” krav. Å ta mange små steg kan med andre ord være lurere enn å prøve seg på ett stort! 

Mer kan leses på: http://blogg.kompetanseformidling.net/

Voksne lærer barn å ljuge!

 

De aller fleste barn ljuger en gang i blant. Løgnene kan være av forskjellig karakter, fra ”små hvite løgner”, til løgn om alvorlige ting. Det er ikke uvanlig at barn bevisst unnlater å fortelle om ting som har skjedd. Når barna er små, kan det være vanskelig å skille mellom hva som er løgn, og hva som er fantasi eller skrøner. Når de blir større, vil dette bli enklere. Når større barn ljuger, er det ofte fordi de har lært at foreldrene ikke takler det de forteller på en hensiktsmessig måte.

Når en har mistanke om at et barn ljuger, er det viktig at en ikke overreagerer, men forholder seg rolig og prøver å få klarhet i hva som er sant og i hva som ikke er sant. Beskyldninger og lange «avhør» kan ofte ha en uønsket effekt, nemlig at barnet vil unnlate å fortelle de voksne om episoder eller hendelser som har skjedd.

Foreldre som oppdager at barnet ikke snakker sant, må presisere at de ønsker at barnet skal si sannheten. Fortell barnet at det viktigste er at det forteller hva som er sant, og at dere ikke skal bli sinte når det forteller sannheten. Hvis barnet da forteller sannheten, er det selvfølgelig avgjørende at foreldrene holder ord og ikke blir sinte. Om barnet forteller om noe alvorlig det har gjort, bør de voksne rose barnet for å være ærlig, men selvfølgelig også snakke om episoden på en ordentlig måte, med det for øyet at barnet ikke skal gjenta det gale.

En autoritær foreldrestil kan fremme løgn.

Hvis barnet allikevel ikke forteller sannheten, er det viktig at foreldrene prøver å undersøke hva som er sant. Hvis de vet helt sikkert at barnet forteller en løgn, bør de konfrontere barnet med dette. Det er lite hensiktsmessig å spille et spill der en venter på at barnet skal innrømme å ha snakket usant. Vanligvis er det best å fortelle barnet klart at en vet hva som er sant, og ikke gå inn på noen diskusjon.

Det beste en kan gjøre hvis et barn ljuger mye, er å lære det at ærlighet varer lengst − i den forstand at alt blir enklere når en forteller sannheten. Uttrykket kan imidlertid lett bli en klisjé om en ikke selv er bevisst på å støtte opp under ærlighet. Hvis et barn kommer og forteller at det har gjort noe galt, og foreldrene svarer med å skjelle ut barnet, er leksen lett lært: Det har ingen hensikt å være ærlig – det lønner seg å holde tilbake informasjon eller ljuge.

Et barn som er ærlig og forteller sannheten, bør alltid få positive tilbakemeldinger for det. Dette må også gjelde i situasjoner hvor barnet forteller om noe galt det har gjort. Det er viktig at foreldre er i stand til å skille mellom hvordan de håndterer det at barnet snakker sant, og hvordan de reagerer på den hendelsen barnet forteller om. En kan anerkjenne at barnet snakket sant, samtidig som en på en konstruktiv måte konfronterer barnet med det gale det eventuelt har gjort. Foreldre bør alltid forsøke å være de trygge personene som barna velger å komme til når noe har skjedd.

Lær barn at det ikke lønner seg å ljuge!