Voksne lærer barn å ljuge!

 

De aller fleste barn ljuger en gang i blant. Løgnene kan være av forskjellig karakter, fra ”små hvite løgner”, til løgn om alvorlige ting. Det er ikke uvanlig at barn bevisst unnlater å fortelle om ting som har skjedd. Når barna er små, kan det være vanskelig å skille mellom hva som er løgn, og hva som er fantasi eller skrøner. Når de blir større, vil dette bli enklere. Når større barn ljuger, er det ofte fordi de har lært at foreldrene ikke takler det de forteller på en hensiktsmessig måte.

Når en har mistanke om at et barn ljuger, er det viktig at en ikke overreagerer, men forholder seg rolig og prøver å få klarhet i hva som er sant og i hva som ikke er sant. Beskyldninger og lange «avhør» kan ofte ha en uønsket effekt, nemlig at barnet vil unnlate å fortelle de voksne om episoder eller hendelser som har skjedd.

Foreldre som oppdager at barnet ikke snakker sant, må presisere at de ønsker at barnet skal si sannheten. Fortell barnet at det viktigste er at det forteller hva som er sant, og at dere ikke skal bli sinte når det forteller sannheten. Hvis barnet da forteller sannheten, er det selvfølgelig avgjørende at foreldrene holder ord og ikke blir sinte. Om barnet forteller om noe alvorlig det har gjort, bør de voksne rose barnet for å være ærlig, men selvfølgelig også snakke om episoden på en ordentlig måte, med det for øyet at barnet ikke skal gjenta det gale.

En autoritær foreldrestil kan fremme løgn.

Hvis barnet allikevel ikke forteller sannheten, er det viktig at foreldrene prøver å undersøke hva som er sant. Hvis de vet helt sikkert at barnet forteller en løgn, bør de konfrontere barnet med dette. Det er lite hensiktsmessig å spille et spill der en venter på at barnet skal innrømme å ha snakket usant. Vanligvis er det best å fortelle barnet klart at en vet hva som er sant, og ikke gå inn på noen diskusjon.

Det beste en kan gjøre hvis et barn ljuger mye, er å lære det at ærlighet varer lengst − i den forstand at alt blir enklere når en forteller sannheten. Uttrykket kan imidlertid lett bli en klisjé om en ikke selv er bevisst på å støtte opp under ærlighet. Hvis et barn kommer og forteller at det har gjort noe galt, og foreldrene svarer med å skjelle ut barnet, er leksen lett lært: Det har ingen hensikt å være ærlig – det lønner seg å holde tilbake informasjon eller ljuge.

Et barn som er ærlig og forteller sannheten, bør alltid få positive tilbakemeldinger for det. Dette må også gjelde i situasjoner hvor barnet forteller om noe galt det har gjort. Det er viktig at foreldre er i stand til å skille mellom hvordan de håndterer det at barnet snakker sant, og hvordan de reagerer på den hendelsen barnet forteller om. En kan anerkjenne at barnet snakket sant, samtidig som en på en konstruktiv måte konfronterer barnet med det gale det eventuelt har gjort. Foreldre bør alltid forsøke å være de trygge personene som barna velger å komme til når noe har skjedd.

Lær barn at det ikke lønner seg å ljuge!

Positive tilbakemeldinger – foreldres viktigste verktøy

Barnet lærer langt mer av å få ros enn av å få kjeft. Barn endrer sin oppførsel på bakgrunn av både ros og mer negative tilbakemeldinger. I oppdragelsen er det viktig med både ros og korrigerende tilbakemeldinger, men de positive tilbakemeldingene vil alltid være de viktigste med tanke på å sikre en positiv utvikling, og et godt forhold mellom barn og foreldre.

Et vesentlig poeng når det gjelder hvorfor positive tilbakemeldinger er viktigere enn korrigerende, er at barn ikke lærer av å gjøre feil eller av å bli fortalt at de gjør feil. Gjennom stadige påminnelser om at barnet gjør feil, blir det ofte en negativ stemning uten at barnet i større grad gjør ting riktig. Ved å rette oppmerksomheten mot det riktige barnet gjør, blir det derimot en hyggelig stemning, og barnet gjør det riktige oftere: Lille Anna på tre år skal lære seg å ta på seg genseren sin selv. Hun tar på seg genseren bak frem. Faren sier: «Nei, den andre veien.» Jenta tar av seg genseren (som vrenges) og tar den på igjen vrang. Faren sier: «Nei, du må ikke vrenge den.» Hun tar av seg genseren igjen og tar den på igjen på nytt, men dessverre bak frem denne gangen også. Sånn kan de holde på hver morgen, og noen ganger vil Anna få det til, andre ganger ikke. Hun blir veldig lei av å ta på seg genseren og samtidig få negative tilbakemeldinger på ikke å lykkes. En morgen er Anna så kanskje motvillig til å prøve å ta på seg genseren.

Et bedre alternativ for faren vil være å hjelpe Anna til å få det til, samtidig som hun får positive tilbakemeldinger for at hun prøver. Han sier til henne: «Se, på denne lappen, den skal være bak». Anna prøver, men dessverre blir genseren bak frem allikevel. Faren sier: «Du var kjempeflink somprøvde, kom, så skal jeg hjelpe deg litt. Hvor skulle den lappen være?» «Bak», sier Anna og prøver igjen. Denne gangen går det bra, og faren forteller henne hvor flink hun var. Anna sitter igjen med en følelse av å ha lykkes, og hun er mer positiv til å ta på seg genseren neste morgen. Gjennomhyppige, positive tilbakemeldinger kan det etableres et hyggelig og lærerikt miljø for barnet. Hvis barnet derimot mottar flere korrigerende enn positive tilbakemeldinger, vil en lett komme inn i en ond sirkel, der barnet primært får oppmerksomhet når det gjør noe de voksne ikke ønsker. Barn vil normalt gjerne ha mye oppmerksomhet fra voksenpersoner, og en må unngå at den enkleste måten å få dette til på, blir gjennom å fremvise uønsket atferd. En god regel er at en alltid bør gi fem ganger så mange positive som korrigerende tilbakemeldinger gjennom en dag. Har en situasjon utløst mange korrigerende tilbakemeldinger, bør en passe på å komme med hyppige positive tilbakemeldinger på det barnet gjør i andre situasjoner.


Are og Jørn