Ikke forstyrr, jeg furter!

 

La barnet furte i fred!

Alle barn furter fra tid til annen. Noen gjør det av og til, mens andre gjør det ofte. Furting er ofte en måte å vise sin misnøye med ett eller annet på. Barn kan furte både når de er i lek med andre barn, og når de er sammen med voksne. Furting i begrenset omfang bør ikke sees på som noe problem, da det ofte er en bedre måte å protestere på enn å bli sint eller aggressiv. For noen barn er imidlertid terskelen for å furte veldig lav, og i perioder kan de være langsinte for noe støtt og stadig. I disse tilfellene kan det bli et problem, siden barna i stor grad melder seg ut av sosiale sammenhenger når de furter.

Hvor mye og hvor lenge barn furter, avhenger i stor grad av hvordan slik atferd blir håndtert av omgivelsene (primært voksenpersonene). Hvis foreldrene gir barnet veldig mye negativ oppmerksomhet på at det er i dårlig humør, kan det ofte bidra til at barnet blir mer utholdende. For barnet kan det bli en kamp der det i hvert fall ikke skal gi seg med å være fornærmet fordi de voksne maser.

Når barnet furter, er det ofte smartest å gi minst mulig oppmerksomhet til furtingen, men snarere til positive ting barnet gjør. Vent til barnet slutter å furte, og gi positive tilbakemeldinger på andre ting. Eksplisitt snakk om den mutte holdningen («Slutt med den furtingen!» eller «Bare furt, du!») medfører oftest at barnet holder ut lenger. Når protesten ikke får oppmerksomhet, blir det ofte veldig kjedelig å furte, og barnet vil gi seg tidligere. En enkel og effektiv måte å redusere furting på er med andre ord å overse det, parallelt med at en gir positive tilbakemeldinger på andre ting barnet gjør.

Hvis det er et problem at et barn ofte furter og ikke blir med de andre barna i leken, er det flere ting de voksne bør gjøre. De bør prøve å finne ut hva årsaken er. Har det å gjøre med at de andre barna ikke er greie mot barnet som furter, bør de også ta det opp med de andre barna. Uansett bør en prøve å lære barnet at det kan være andre måter å løse problemet på, for eksempel gjennom å si fra om hva som er problemet til de andre barna eller til noen voksne. Oppmerksomhet rett et mot furtingen er vanligvis ikke noen god idé i disse situasjonene heller. Over tid løses sannsynligvis problemet best ved at en overser furtingen, men gir barnet mye hjelp, støtte og positiv oppmerksomhet i leken med andre barn. Gjennom at de voksne hjelper barnet til å lykkes i samhandlingen med de andre barna, vil det som oftest furte mindre.

Barneoppdragelse: 10 vanlige utfordringer

Hva gjør man når barnet tror det kan få alt på sin måte? Å være bortskjemt er bare én av ti vanlige problemstillinger innenfor barneoppdragelse. Her kan du lese om ti vanlige utfordringer og forslag til løsninger. 

Artikkelen i sin helhet kan leses på: http://mammanett.no/barn/oppdragelse/10_utfordringer

Motivasjonssystem

Et godt alternativ når det er vanskelig

Et motivasjonssystem fungerer slik at barnet tjener seg opp en belønning. Hver gang barnet gjør noe som er avtalt på forhånd, eventuelt lar være å gjøre noe det ikke skal, får det et smilefjes, et klistremerke, et kryss, eller noe helt annet. Når barnet har tjent opp så mye som en er enige om fra før av, får han eller hun en belønning.

Når en ønsker å rette spesiell oppmerksomhet mot noe som er vanskelig for barnet, kan det være hensiktsmessig å bruke et motivasjonssystem. Gjennom å innføre et motivasjonssystem settes søkelyset på den endringen en vil at skal skje, og barnet blir ekstra motivert for å gjennomføre endringen. Et motivasjonssystem bidrar til å legge vekt på det positive framfor det negative, noe som igjen gjør at vi lettere lykkes med de endringene vi ønsker.

Når ting fra før av fungerer helt fint, er det selvfølgelig ikke noe poeng i å innføre et motivasjonssystem. Hvis det er oppgaver vi ønsker at barnet skal gjøre, men som det i liten grad gjør (i hvert fall ikke på eget initiativ eller uten mye masing), kan det være lurt å innføre et motivasjonssystem. Det kan også brukes hvis barnet gjør ting de voksne vil at de skal slutte å gjøre.

Når ting har blitt spesielt vanskelige, og situasjoner har blitt negative, preget av mas og kritikk, kan det være spesielt viktig å endre strategi overfor barnet. I stedet for å kjefte og mase på barnet, kan en derfor bestrebe seg på å motivere barnet gjennom positive strategier, som for eksempel gjennom bruk av et motivasjonssystem. Erfaring viser at når en har ”snudd et problem”, fungerer det ofte fint uten at en trenger å bruke motivasjonssystemet over lang tid.

Hva slags belønning en skal velge, vil variere fra gang til gang. Som en grunnregel er det imidlertid sjelden nødvendig med noen stor belønning. Ofte er systemet i seg selv, og det å greie å oppnå belønningen, stor nok motivasjon for barnet, uavhengig av belønningens størrelse.

Ved innføring av et motivasjonssystem er det viktig å definere klart hva en forventer fra barnet. Hvis forventningen er uklar, blir det vanskelig å vite om barnet faktisk har gjort det en forventer eller ikke. Et eksempel på en uklar forventning kan være ”du skal være grei under middagen”. Det er lurere å definere klart hva en forventer, som for eksempel ”du skal snakke med vanlig stemme og sitte ved bordet til du er ferdig å spise”.

Når en starter opp med et motivasjonssystem for første gang, er det viktig at foreldrene ikke krever mer enn det er realistisk at barnet kan greie. Skal systemet fungere er det vesentlig at barnet lykkes og opplever det motiverende.

Hvis barnet mislykkes og ikke får gjort det som forventes (eventuelt gjør noe det ikke skal), er fraværet av belønning nok. Det er ikke hensiktsmessig å kjefte på barnet i tillegg, eller å snakke mye om at det ikke får belønning. Mye oppmerksomhet rundt at barnet ikke har mestret det som var forventet, bidrar bare til at barnet blir mindre motivert for å prøve på nytt.

Barn og medier!

Barn bruker i dag mer tid til tv, data og tv-baserte spill enn de gjorde tidligere. Det er viktig ikke å fremstille aktiviteter knyttet til tv og data som noe utelukkende negativt. Det finnes en rekke gode tv-programmer, filmer, internett sider og spill som er både meningsfulle og lærerike for barn. Selv om det er mange positive sider ved denne type aktiviteter, er det ofte allikevel nødvendig både å begrense tidsbruken og å være kritisk til hvilke typer programmer, spill og internett sider som er passende for barn.
Noen barn vil velge å se på tv, sitte ved datamaskinen eller spille spill hele fritiden om de får muligheten til det. Dette er uheldig, da barna ikke får tid til andre typer lærerike, kreative og fysiske aktiviteter. Foreldre kan derfor ha regler for hvor mye tid barna får bruke på dette. Det kan for eksempel gjøres ved at en definerer spesielle tidspunkt i løpet av uka hvor barna får holde på med denne type aktiviteter, eller ved å gi barna en type tidskonto som sier noe om hvor mye tid de får bruke i løpet av ei uke.
Det er en selvfølge at foreldre også har et ansvar i forhold til å begrense hva slags type tv-program, filmer, spill og internett sider barna får lov til å se på eller holde på med. Det er viktig at foreldre har innsikt i innholdet i det barna holder på med. Foreldre er ikke snille med barna sine om de lar dem få holde på med ting som ikke er egnet for deres aldersgruppe.
Det er lurt å tilbringe tid sammen med barna når de holder på med slike aktiviteter (ikke hele tiden, men litt til og fra). Når en er sammen med barna, får en muligheten til både å følge med på hva de på ser på eller holder på med, å vurdere i hvilken grad det er passende, og ikke minst å snakke med barna om det. Det er også å anbefale at denne type medier i størst mulig grad blir benytt et på steder hvor de voksne er i nærheten. Gjennom å plassere tv og data på steder hvor de voksne er i nærheten, vil en mye lettere kunne følge med på barnas bruk av dette.
Ofte er det en enkel løsning for barna å ville spille eller se på tv når de ikke har noe annet å gjøre. Når foreldrene er aktive og foreslår andre ting, eventuelt tilbyr seg å gjøre andre aktiviteter sammen med dem, vil ofte barnas ønsker om å spille spill eller se på tv bli redusert.
I noen hjem er tv-en skrudd på fra morgen til kveld. Hvis foreldrene har tv-en på veldig mye, er det vanskelig både å begrense barnas tv-titting og å gi barna troverdige forklaringer på hvorfor de ikke kan se på tv hele tiden. Barn legger ofte mer vekt på hva voksne gjør, enn på hva de sier.
I tillegg til rådene som er gitt ovenfor, kan en begrense tilgangen til kanaler, spill, filmer og internett sider som ikke er egnet for barn. Husk imidlertid at disse fysiske begrensingene aldri veier opp for de øvrige rådene.
Ha et bevisst forhold til tidsbruk og innhold, vær sammen med barna, tilby alternativer, og nyt gjerne en god film sammen med barna!

Søskenkrangling

Lure grep for å forebygge uhygge i familien

Alle søsken krangler av og til, selv om de vanligvis kan være veldig gode venner. Trolig krangler søsken mer når de er små enn når de har blitt større, og søskenkrangling er sannsynligvis mer utbredt når de er liten aldersforskjell mellom barna, enn når det er stor aldersforskjell. Søskenkrangling er normalt, men noen søsken krangler i perioder så mye at det kan skape uhygge i familien.

Foreldre kan bruke mye energi på å stoppe søsken når de først har begynt å krangle. Noe av det viktigste foreldrene kan gjøre for å redusere søskenkrangling, er imidlertid å etablere gode rutiner som forebygger konflikter mellom barna. Ofte foregår kranglingen mellom søsken på tidspunkter hvor de er trøtte, sultne, eller når de har lite fornuftig å finne på. Når en sliter med søsken som krangler er det lurt å undersøke nøyere når, og i hvilke situasjoner, problemet er størst. Når dette er gjort kan foreldrene med enkel grep etablere rutiner som gjør at de kritiske tidspunktene eller situasjonene blir mindre konfliktfylte.

Noen barn krangler for eksempel mye i den hektiske perioden fra de kommer hjem fra barnehagen eller skole, og frem til middagen er klar. Hvis dette er tilfelle bør foreldre se på hvordan de kan få igangsatt barna med meningsfulle aktiviteter før de begynner med middagen. Dette kan gjøres ved at en avtaler med barna hva de skal gjøre mens de venter (for eksempel tegne, hjelpe til med middagen, leke, eller lignende), og følge opp med å gi barna positive tilbakemeldinger når de ikke krangler og gjør det en har blitt enig om. De få minuttene foreldrene bruker ekstra på dette kan ofte være vel anvendte, da de unngår konflikter mellom barna mens de forbereder middagen.

Voksnes tilstedeværelse er viktig for å redusere søskenkranglingen. I mange tilfeller kan barn krangle fordi de kjeder seg og ønsker mer oppmerksomhet − og ved å krangle vil de veldig ofte få den oppmerksomheten de søker. Hvis foreldrene ikke engasjerer seg når barna leker fint, men kommer løpende når de krangler, etableres en uheldig sirkel. Barna får ikke oppmerksomhet når de leker fint, men havner i begivenhetenes sentrum når de skaper ufred. Dette kan over tid medføre at barna i mindre grad leker fint og i større grad krangler. Gjennom å være mer til stede, legge til rette for at barna har noe meningsfullt å holde på med og gi tilbakemeldinger når de gjør noe meningsfullt, legger voksenpersonene et godt grunnlag for å redusere søskenkranglingen.

Mange har også gode erfaringer med å gi barn oppgaver som de må løse i fellesskap. Lystbetonte oppgaver som barn må løse sammen, kan ofte gjøre at barna lærer å samarbeide på en bedre måte. Hvis en for eksempel skal leke en morsom lek sammen med barna, kan de i forkant få i oppgave å finne frem det som trengs. Hvis en skal kose seg med noe godt å spise og en god film, kan barna i forkant få oppgaver knyttet til å forberede dette. I kjølvannet av at barn lærer å løse oppgaver sammen, vil de også i mange tilfeller lære å løse konflikter som oppstår.

Regler og regelbrudd!

I de fleste familier er det en rekke regler, de fleste uskrevne. To viktige poeng å ta hensyn til når en utarbeider
regler, er at få og klare regler er bedre enn mange og uklare regler, og at positivt vinklede regler er bedre enn negativt vinklede regler.
Ofte blir regler satt i sammenheng med forbud. Voksne er ofte opptatt av, og lager regler ut fra det som ikke er lov. I mange tilfeller kan det være mer hensiktsmessig å lage regler som fremhever hva som er lov. I stedet for å lage en regel som sier ”det er ikke lov å sitte med bena på bordet”, anbefales en regel som sier: ”Når vi sitter ved bordet, skal føttene være på gulvet”. En slik positiv vinkling av regler innbyr til formidling av positive tilbakemeldinger, mens en negativt ladet regel ofte reder grunnen for negative reaksjoner, helst i form av kjeft for ikke å følge den.
I tillegg vil det være smartere å lage få regler med klare forventninger enn mange og ikke helt klare regler (som det kanskje er uklare forventninger knyttet til, og som ofte ikke blir fulgt opp). Erfaringer tyder på at dersom barna klarer å overholde noen få regler på en god måte, vil det lede til ”gratis” effekter eller synergier i form av at barna også forholder seg til andre regler som ikke er klart uttalte.
Når en har laget en regel og den er forklart for barnet, er det viktig at regelen blir fulgt. En bør kun lage regler som en har til hensikt å følge opp, og som er av viktighet for barnet og for hvordan familien fungerer.
Gjør konsekvensene av regelbrudd klare for barna i forkant av regelbrudd, altså når regelen blir bestemt. Det gjør at konsekvensene blir forutsigbare for barna. Konsekvenser på regelbrudd bør komme umiddelbart etter regelbruddet, og må kunne relateres til en handling barnet har utført som er i strid med en regel. Vær klar over at størrelsen på konsekvensen ikke er avgjørende for hvilken effekt den får på fremtidige regelbrudd. En regel til den voksne: Ikke gi så det svir, men gjør rolig og bestemt det som er avtalt, og avslutt saken.
Regelbrudd som etterfølges av konsekvenser, kan ofte ende opp i diskusjoner mellom barn og foreldre om i hvilken grad regelen er rettferdig eller lur. I slike tilfeller bør en som forelder ikke la barnet fjerne oppmerksomheten fra regelbruddet ved å diskutere regelen. Regler kan og bør diskuteres med barnet, men ikke i umiddelbar forbindelse med at et regelbrudd har skjedd.
Et siste viktig poeng er at det er lurere å håndtere regelbrudd mens de er små, enn å vente til regelbruddene blir store. ”Catch it low to prevent it high” − med det menes at om en er observant og håndterer små overtramp, kan de store overtrampene unngås.


Kjøreregler for håndtering av regelbrudd:

Snakk rolig og med respekt.
Vær kortfattet, og hold deg til saken.
Forklar konsekvensene av regelbruddet for barnet
Anerkjenn samarbeid hos barnet med en gang det forekommer.
Snakk kun når barnet er rolig eller i ferd med å roe seg.
Om situasjonen trappes opp: Vent til barnet er rolig før du snakker igjen.

Unngå trøbbel, lag rutiner!

Gode rutiner forebygger problemer
Manglende rutiner gjør dagene mindre oversiktlige for barn og kan bidra til negative handlinger. Etablering av gode rutiner kan ha den motsatte effekten, nemlig at dagene blir oversiktlige for barna, og det blir mindre sannsynlighet for at de gjør uønskede handlinger. Rutiner er viktige helt fra barna er nyfødte til de er nesten voksne.
Mange barn fungerer best når det er forutsigbarhet i hverdagen. Hvis aktiviteter som i seg selv ikke er veldig lystbetonte, blir gjennomført på en gjenkjennelig måte for barna, blir aktivitetene forutsigbare og kan utføres uten diskusjon og krangling.
For de aller minste barna er det spesielt viktig med rutiner rundt mat og søvn. Etablering av rutiner rundt dette kan begynne kort tid ett er at barna er født. Gjennom tidlig å etablere rutiner rundt når barna skal få pupp og når de skal sove, oppnår en ofte en enklere hverdag for foreldrene og mer tilfredse spedbarn. For alle barn kan det være hensiktsmessig å etablere rutiner rundt aktiviteter som gjennomføres daglig. Spesielt hensiktsmessig kan det være å finne rutiner knytt et til gjøremål som ofte medfører krangling eller misnøye fra barnet.
Veldig mange rutiner blir til uten at en har planlagt å etablere dem. Dette skjer ved at foreldre håndterer en situasjon på en måte som har vist seg å være smart. Det medfører ofte at de fortsetter å håndtere situasjonen på samme måte. Andre ganger kan det være hensiktsmessig å planlegge etablering av en rutine. Hvis en situasjon har vært vanskelig over tid, bør foreldrene sette seg sammen og diskutere om de bør utvikle en rutine rundt denne situasjonen.
Foreldrene sliter med at det er vanskelig å få den fem år gamle jenta i seng om kvelden. Noen dager er hun i seng klokka halv åtte, som ønskelig. Andre dager blir klokka både åtte, ni og ti før hun sover. En lur rutine kan være:

• Bente kan se barne-tv fra klokka 18.00 til 18.40. 
• Rett etter barne-tv skal hun spise kveldsmat (ferdig ca. 19.00). 
•  Etter kveldsmaten skal hun gå på badet, vaske seg, ta på pysj og pusse tennene sammen med en av foreldrene (ferdig ca. 19.10). 
• Etter å ha vært på badet skal hun gå rett i seng. 
• En av foreldrene kan være hos henne i rundt ti minutter (lese, kose og/eller snakke med henne). 
•  Etter dette (ca. 19.20) skal lyset slukkes, foreldrene gå ut og hun legge seg til å sove. 

Hvis en følger en slik rutine konsekvent vil kvelden raskt forløpe mindre problemfylt, og jenta vil kunne få den søvnen hun trenger.
Det at en har fokus på rutiner betyr imidlertid ikke at alt må gjøres på en firkantet måte. Av og til er det både ønskelig og hyggelig å bryte rutinene. Etablering av gode rutiner skal med andre ord ikke være til hinder for fleksibilitet. Gjennom et balansert forhold mellom gode rutiner og fleksibilitet finner en ofte en tilværelse som fungerer bra for både barn og voksne.

Små barn som slår foreldrene

Små barn kan av og til begynne å slå foreldrene. Dette kan være forårsaket av ulike ting. Ofte kan barnet kan være sint for at det ikke får viljen sin, eller det tester hvilke reaksjoner den voksne gir. Uansett er det forelderens måte å håndtere slåingen på som avgjør i hvilken grad barnet vil fortsette å slå.

Foreldrene bør håndtere dette med å beholde roen, være konsekvent og si minst mulig.

Hvis foreldrene reagerer på ulike måter hver gang, kan det være med på å opprettholde slåingen. Hvis foreldrene gir samme reaksjon hver gang, vil barnet fortere skjønne at det ikke oppnår noe med slåingen.

En strategi kan være:

Når barnet slår holder den voksne hendene til barnet, og sier – med mild, men bestemt stemme – ”du skal ikke slå”.

Foreldrene bør ikke gå inn i noen diskusjon om dette.

Foreldrene bør heller ikke komme med forklaringer på hvorfor barnet ikke skal slå, rett etter at det har slått. Dess mer en sier, dess større sjanse er det for at barnet får den oppmerksomheten den søker gjennom slåingen.

Barnet bør heller aldri få viljen sin på bakgrunn av at det slår. Foreldrene bør vente litt og se om barnet stopper slåingen før det gir positiv oppmerksomhet.

Hvis barnet fortsetter å slå bør foreldrene fortsette å holde hendene til barnet stopper.

Når barnet har stoppet å slå bør også foreldrene være ferdig med hendelsen, og ikke snakke om hvor dumt det var at du slo i sted.

Eventuelle forklaringer på hvorfor barnet ikke skal slå bør komme på et annet tidspunkt, når barnet ikke har slått i forkant. Da kan en også prøve å forklare barnet hva det kan gjøre istedenfor å slå, hvis det ønsker forelderens oppmerksomhet.

Kort sagt: Behold roen, vær konsekvent og si minst mulig!

Ros påvirker barns "evne" til å "høre"!

Hvordan en gir positive tilbakemeldinger når barn følger beskjeder, er viktig. Husk at det å følge beskjeder er en viktig ferdighet i seg selv. Barnet bør derfor ofte få positive tilbakemeldinger umiddelbart for at de begynner å følge en beskjed. Det vil si når de i gangsetter handlingen. Hvis et barn har fått beskjed om å rydde rommet sitt, og sier «ja, jeg skal gjøre det nå», bør det få en hyggelig tilbakemelding med en gang. Ofte er det viktigere å legge vekt på barnets samarbeidsvilje enn på hva resultatet blir til slutt. Det er med andre ord like viktig å vie oppmerksomhet til at barnet samarbeidet og ryddet rommet, som å gi tilbakemelding på hvor ryddig det ble.

Når en vil at et barn skal bli flinkere til å følge beskjeder, kan det være en fordel om en kartlegger hvilken type beskjeder barnet utfører uten protester, og hvilke type beskjeder barnet ofte protesterer mot. Prøv for en periode å gi barnet flest beskjeder av den typen som det følger uten for mye protester. Dette gir mulighet til å vektlegge det positive, og til å gi barnet positive tilbakemeldinger for samarbeidet det viser. Når barnet etter hvert samarbeider bedre, kan en gradvis gi flere av den typen beskjeder barnet ikke er så glad i.

Gi beskjeder som barn følger!

En viktig forutsetning for et hyggelig samspill mellom foreldre og barn er at barna lærer å høre på de voksne. De fleste foreldre har nok, enten av og til eller ofte, vært oppgitt over at barnet ikke hører etter. Skal vi endre noe hos barnet må vi imidlertid alltid først endre på måten vi som voksne forholder oss til barnet på. De voksne må lære barnet å høre etter!
Når det er et problem at barnet ikke gjør som den voksne sier, bør en se nærmere på hva som blir sagt av den voksne, når det blir sagt, og hva som skjer når barnet ikke hører ett er. Ofte gir foreldre veldig mange beskjeder til barn uten at det alltid kreves at beskjedene blir fulgt opp. Gjennom at de voksne ikke følger opp i etterkant, lærer barnet leksen «det er ikke så farlig om jeg hører etter eller ikke». Hvis et barn ofte unnlater å høre etter, kan det være lurt å begrense antall beskjeder en gir til barnet, samtidig som en er nøye på å følge opp de beskjedene som faktisk blir gitt. Det er bedre at barn får noen få beskjeder som de følger, enn at de får mange som de ikke følger.
Tidspunktet for når ulike beskjeder gis, er viktig. Det er også lurt om foreldrene skiller mellom det som er klare beskjeder om hva et barn skal gjøre, og det som er ment som et spørsmål om barnet vil gjøre noe. Hvis moren har bestemt at barnet skal gå ut og leke, sier hun at barnet skal gå ut. Hvis hun lurer på om barnet har lyst til å gå ut, spør hun om det har lyst. Husk at dersom en spør om barnet vil noe, må en også akseptere at barnet sier nei. Hvis en derimot sier at barnet skal gjøre noe, bør en i etterkant følge opp, slik at det faktisk blir gjort.
Om du er i ferd med å dra til barnehagen på morgenen, bør du ikke gi barnet mulighet for å svare nei til å dra. Spør du barnet ”Skal vi dra i barnehagen”, får du raskt et problem hvis barnet svarer ”nei” på forespørselen. Da må du gå tilbake på det du har sagt og barnet ser at det ikke er sammenheng mellom det du sier og det du gjør. Om du derimot sier; ”Kom, så drar vi i barnehagen” gir du ikke rom for verbal motstand i form av "Nei" eller noen diskusjon.